En ikke helt perfekt dag

Egentlig var jeg overbevist om at jeg har lest min kvote av romaner om mennesker omkring de førti og det vanskelige samlivet, tristessen og den gamle flammen. Det viser seg imidlertid at jeg kan la meg overtale, også av bøker som ikke er perfekte. Runo Isaksens ”En perfekt dag”, for eksempel.

Runo Isaksen

Runo Isaksen

Foto: Aschehoug forlag
En perfekt dag

Boken 'En perfekt dag'

Foto: Gyldendal forlag

Når jeg så absolutt kan tolerere Runo Isaksens ”En perfekt dag” skyldes det at boken har noe som ikke bare vekker interesse, den har en innfallsvinkel som rett og slett er forfriskende. Kanskje er det rett og slett fraværet av moralprek? Og nærværet av munter resignasjon over vår alles dårskap?

Hun forstår ham ikke

Ask er fotograf i Bergens Tidende (jeg er ikke sikker på at avisens navn oppgis i klartekst, men hva har vi å velge i? Fyren bor i Bergen). Skjønt; egentlig vil han noe mer med fotografiet .

En gang var han på vei et sted, til kunsten, men så var det dagligøkonomien, da. Kona hans, Bente, er for det første drittlei. Dessuten forstår hun ham ikke. Unnskyld klisjeen, men her er den dekkende. I alle fall om vi skal tro Ask. De har en sønn, denne høsten fløyet av redet. Hva er igjen da?

Én dag

Handlingen utspiller seg i løpet av en desemberdag i 2008. Rimeligvis kastes en del blikk bakover, men det som skjer, det skjer denne lørdagen. Viktig er det at Ask på et tidligere tidspunkt har truffet igjen Marie, anarkistjenta fra studiedagene. Hun med en litt uklar agenda, men skriver slagord på vegger som erklærer Gud død og vil knuse staten. Poenget er imidlertid at hun, bortsett fra å ha en følelsesmessig nesten påtrengende tilstedeværelse, er blitt forsker , med tema " hvordan ser den perfekte dagen ut"?

Fest og såpe?

Til å være en nokså alminnelig førjulslørdag i Bergen, skjer det svært mye denne dagen, der svært mye bygger opp til et selskap Bente har insistert på å arrangere for sine venner. Der dukker det også opp en gammel flamme til. Hennes.

Kanskje er det litt såpeopera over denne fortellingen? Den er i så fall en intelligent versjon av arten, og da tåler vi mye. De følelsene som tumler omkring i Asks hode, den galskapen han slipper fri, den empatien han har vist og viser seg kapabel for; alt dette virker troverdig og sannferdig. Ikke minst det faktum at empatien hans omfatter Marie og en del andre – men bare i liten grad Bente.

Skal vi le, tro?

Her finnes en hel del humor. Runo Isaksen er riktig god på den som ikke er uttalt, der du må velge selv. Skal jeg le nå? Det skulle da også bare mangle om dette ikke var morsomt; så plagsomt allmenngyldig og gruoppvekkende banal denne problematikken er. Nettopp derfor sitter også Isaksens replikker og replikkvekslinger som skrudd. I all sin banalitet.

Uryddig fortellergrep

Jeg antydet innledningsvis at romanen ikke er perfekt, og det er nok et stykke dit. I mellom alt det som er lett å like og som drar leseren med på ferden, er noe av fortellergrepet problematisk. Det er ikke fordi det brukes, men fordi Isaksen ikke bestemmer seg for om han bruker det eller ei.

Det dreier seg om i og for seg vellykkede forsøk på å flytte fortelleren til et avstandsbetraktende ståsted der han (det må være en han!) tegner opp situasjoner og bilder som personene agerer innenfor – altså noe som kan minne om den stilen Gunhild Øyehaug utvikler i fjorårsboken ”Vent, blinke”. Her kan det virke påtatt eller som innfall. Mer konsekvent, den ene eller andre veien, hadde romanen vært en enda bedre leseropplevelse.

NRK bok på Twitter

Siste om bøker fra TV og radio

Kulturhusets programleder Siss Vik intervjuer forfatter Gunnar Staalesen, som kommer ut med sin 19. krimroman om etterforskeren Varg Veum. (Sendt 3. august 2016)