En sen oktoberdag i 2017 ligger en gammel mann og dør, i en seng på sykehjemmet. Han heter Jørgen Heim, har etternavnet fra familiegården et sted i Trøndelag, nede ved fjorden.
Fortellingen om Jørgen innledes med en klinisk kort, presis og nærgående beskrivelse av det kjemiske og fysiske hendelsesforløpet som trer i kraft før og etter et menneskeliv avsluttes.
Umerkelig nærvær
Deretter flytter beretningen inn i Jørgens hode. Omgivelsene har ikke inntrykk av at han er bevisst, merker ikke smerten som jager gjennom den gamle kroppen når han skal stelles, når den trøya han forsøker å få av seg skal på igjen. I journalnotatene gjennom dagen registreres bare det synlige – ikke mat, søvn, uro, sårstell.
Men Jørgen er til stede i sitt eget sinn, det er der det foregår denne siste dagen. Han er i senga, ser på lyset som skifter, liker den mannlige pleierens snille øyne, er redd for smertene og pustevanskene – før hjernen hans driver av gårde med ham, inn i en ustoppelig strøm av minner. Det er denne strømmen som tar leseren med inn i Jørgens liv, lar den gamle selv gjenoppleve den ene skjellsettende hendelsen etter den andre – fra han var gutt og for liten til å være med i skogen, mens storebroren gjorde nytte med far og farfar. Brorens død, hva var det egentlig som skjedde, hadde Jørgen skyld? Nytenkning i gårdsdrifta, kjærlighet og egne barn, krigen, livet som gammel. Et liv på landsbygda i Norge, like alminnelig som det er unikt.
Når illusjonen glipper
Johan B. Mjønes skriver en nær og varm prosa, med en rytme som lever i hendelsene og Jørgens følelser og opplevelse, men også i naturen og arbeidet. Overgangene mellom den konkrete virkeligheten i sykehjemssenga og de strømmende minnene er elegant gjennomført. På det beste registrerer man knapt at Jørgen har vandret fra nå til da. Med forholdsvis ferske inntrykk fra et annet gammelt menneskes dødsleie, er gjenkjennelsen for denne leseren sterk og vemodig.
På den bakgrunnen er det paradoksalt og beklagelig at illusjonen iblant brister for leseren. Det skjer nettopp når Jørgen sliter som tyngst med det som skjer med og i ham. Den døende mannen er så å si bokas premiss, og det er vanskelig å tro på ham når tankene hans blir for konstruktive, når han blir for bevisst sin egen situasjon, når han reflekterer over forskjellene på minner og hukommelse.
Johan B. Mjønes debuterte i 2009 og har skrevet tre romaner før denne fortellingen om Jørgen Heim. Jeg har ikke lest noen av dem, akkurat nå kjennes det som et feilgrep. Det er verdt å merke seg at Mjønes på langt nær er den eneste yngre forfatteren som skriver om det gamle mennesket og aldringen.
Passer for deg som:
- er opptatt av menneskelivets faser
Flere anmeldelser fra NRK
Det finst gode romanar, og så har du dei som ligg hakket over. Der ligg «Omriss». Rachel Cusk skriv både intelligent og gripande, analytisk og inderleg, originalt og gjenkjenneleg. Meir kan ein ikkje krevje.
Hun debuterer med de vanligste litterære temaene av dem alle. Likevel klarer Line Madsen Simenstad å si noe nytt om kjærlighet og død.
Tause menn er ein klisjé. Men når dei er så tause som hjå Lønn blir dei interessante. Særleg fordi dei i staden for å snakke, er til stades i verda med alle sansar. Lesaren må svare med å skjerpe eige sanseapparat. Det er bra jobba.
