«Dronning Maud Land» består av fem noveller. Noen helt korte, de er nærmest for skisser å regne, to litt lengre. Den lengste, tittelnovellen, er også den beste.
Det er moren og gutten som bor i Dronning Maud Land. Gutten er fem. Moren har tatt ham ut av barnehagen, siden det kom så mange formaninger om hvordan hun skulle oppdra sønnen. Nå er det bare de to. Alene i en leilighet, i et land som er deres eget, hemmelige. Iblant er det trygt og rolig, iblant er det nesten ikke til å holde ut.
Det ligger uhyggelige assosiasjoner i navnet. Ugjestmildt. Umenneskelig. Ubeboelig.
På kanten av stupet
Gutten har ingen lekekamerater. Han er glad i tall. Han ser aldri moren i øynene. Moren kjederøyker, steller plantene i vinduet, lukker ikke opp når det ringer på døren. Den ene dagen tvinger hun maten i den uvillige guttungen, kaller ham et mareritt. Det er de dagene hun låser seg inne på kjøkkenet. Andre dager er bedre:
Å tenke tanker med komma – dét er en fin beskrivelse av at tvangstanker og bekymringer legges til side. Det finnes muligheter. Alt er ikke svart-hvitt.
Å nå frem til deg
Hun har et fininnstilt blikk for sårbarhet, Line Madsen Simenstad. Hun avslører trøblete tanker, samtidig som hun hele tiden holder verdifull informasjon tilbake. Alle novellene tematiserer et forhold mellom to som står hverandre nær, men som likevel ikke når frem til hverandre. I den første møter vi en datter som sitter ved farens dødsleie. Ventingen blir mer prosaisk enn hun hadde sett for seg. I den andre novellen vil en storesøster belære lillesøsteren om kjærligheten, den hun selv bittert har erfart. I den fjerde fortellingen deler far og datter tiden inn i døde hunder, i stedet for å snakke om den døde moren og farens eks-kjærester. Slik holder de alvoret og sorgen fra livet.
Den siste fortellingen handler om et kjæresteforhold som er i ferd med å sprekke på grunn av en akutt depresjon.
Hva gjør man når ordene man uttaler føles tomme? Når man ikke når inn til den man så gjerne vil trøste?
Fin debut
«Kan du ikke slippe meg inn?» sier jeg-fortelleren til sist. Spørsmålet ligger uuttalt også i de andre novellene: Her er en vilje til å nå den andre, en lyst til å forsøke, så vanskelig det enn kan synes.
Line Madsen Simenstad er en debutant med god kontroll på språket. Erfaringen som journalist kan muligens ha noe med saken å gjøre.
Kjærlighet og død, finnes det mer forterpede temaer i litteraturen? Line Madsen Simenstad skriver seg inn i en lang tradisjon, der navn som Ingvild Rishøi og Victoria Durnak er naturlige referanser av nyere dato. Særlig tittelnovellen viser at Line Madsen Simenstad tilfører nye erfaringer av litterær verdi.
Passer for deg som
- er nysgjerrig på nye forfattere
Flere anmeldelser fra NRK
«Mads Rages romandebut bringer leseren inn i et univers der havet og et seilskip av ubestemmelig alder utgjør hele verden. Slikt blir det sterk fortelling av.»
«Det er all grunn til å stoppe opp ved denne snedig komponerte romanen, der sjølvaste Hardangervidda får spele ei sentral rolle. Rett nok meir som draum og mareritt enn som reelt eksisterande fjellmassiv.»
«Sara Omar skildrer en bestialitet uten sidestykke i romanen 'Dødevaskeren'. Romanen føles akutt nødvendig.»
