Anmeldelse

Rapport fra innsiden av panseret

I «Det store bildet» forteller Gunhild Stordalen sin dramatiske livshistorie med trøkk og talent.

Gunhild Stordalen på EAT-konferansen 2017

Et liv av gangen: Gunhild Stordalen er rammet av en aggressiv muskelsykdom, som selv ikke all verdens penger kan verge henne mot.

Foto: Johan Lyngrell / EAT

Når Gunhild Stordalen skal fortelle sin ektemann, hotellkongen Petter, om sin sykdomsdiagnose, henviser hun til Jo Nesbø. Den aggressive utgaven av muskelsykdommen er den samme som morderen har i «Snømannen». Sykdommen er jo på mange måter en morder, en mann med ljå som risper opp den unge, vakre legestudinen. Først så lett at hun ikke merker det selv. Trykket i fortellingen oppstår, som i kriminalromaner, av at vi vet, om ikke utgangen, så i all fall at dette skal utvikle seg riktig ille.

Askepott-historie

Kroppens gradvise forfall, som legen Stordalen beskriver nøkternt og presist, går hånd i hånd med at hun bygger opp organisasjonen Eat, som har som mål å endre verdens matvareproduksjon. Hun jobber heroisk for at politikk og multinasjonale selskaper i større grad forsøker å forebygge klimaendring og fedmeproblemer, heller enn å lappe sammen pasienten etter at skaden har skjedd.

På toppen av alt dette inneholder boken en ikke helt ukjent askepott-historie. Hun skal få den brautende hotellprinsen, som er atskillig mindre brautende når han sitter ved siden av henne gjennom det ene livsfarlige behandlingseksperimentet etter det andre.

Mye av dette burde være kjent for mennesker som leser avisenes helgebilag, men det er noe helt annet å se historien innenfra det panseret, som kroppen hennes holder på å forvandles til.

Boken er muntlig fortalt til forfatter og forlegger Jonas Forsang, som har skrevet historien ned. På veien til ferdig bok er det åpenbart lagt ned et stort, litterært arbeid, og opp til flere drevne forfattere står på takkelisten.

Stivnet hud

«Det store bildet» er fullt av interessante paradokser. Det er fortellingen om en kvinne som gifter seg til milliarder, men likevel er like dødelig som alle andre når det kommer til stykket. Eller er det alle pengene som gjør at hun fortsatt er i live? Hva all behandlingen har kostet i kroner og øre blir ikke fortalt. Går det an å gå til angrep på verdens fattigdomsproblemer, når man selv lever i sus og i dus? Er det ikke viktigere å snakke om økonomisk ulikhet enn matvareproduksjon? Gunhild Stordalen kunne sikkert snakket enda mer om disse dilemmaene, men noen innvendinger skal da også overlates til oss lesere. Det er gripende nok å se henne fly til stadig nye konferanser, mens huden stivner faretruende i ansiktet.

Passer for deg som:

  • vil vite mer om verdens beskaffenhet og kroppens skrøpelighet.

Red.anm: I en tidligere versjon av anmeldelsen skrev vi at forfatter og forlegger Jonas Forsang hadde fått «hjelp fra kjente forfattere» til å skrive boken, siden «flere drevne forfattere står på takkelisten». Det sto også at boken kunne tenkes å være et eksempel på at «romantiske forestillinger om forfatteren som skriver ensom på et kott» ikke gjenspeiler måten litterære verk ofte blir til. Det kan gi inntrykk av at forfatter Jonas Forsang ikke har skrevet boken alene, noe som ikke stemmer. Disse setningene har derfor blitt fjernet.