Virkelighetsdebatten påvirker vordende forfattere

– Studentene mine følger med på den litterære offentligheten, og noen av dem blir veldig engstelige, sier Oterholm.

Den siste måneden har det foregått et skarpt ordskifte i avisene om Tomas Espedals siste roman, «Elsken». Forfatteren omtaler en voldtektsanmeldelse i boka. Det viste seg å ha skjedd mot ham i virkeligheten. Aftenposten fremførte kvinnens side av saken i oktober.

Dette er det ferskeste kapittelet i debatten om virkelighetslitteratur, som har rullet og gått i flere år – toppet av Karl Ove Knausgårds min kamp.

Ingen hadde tidligere gått så langt i å utlevere sin egen familie i romans form.

Nå ønsket Forleggerforeningen å la partene møtes i åpen debatt: Forfattere, redaktører og anmeldere. Og det var fra scenen på Litteraturhuset i Oslo det kom fram at debatten rundt virkelighetslitteraturen ikke bare rammer forfattere og levende rollemodeller.

Den setter et støkk i vordende forfattere.

– De er redde for at tanta eller onkelen deres skal kjenne seg igjen, selv om de kanskje ikke er brukt som modell, sa Anne Oterholm som leder forfatterstudiet i Tromsø.

Oterholm er selv romanforfatter og har jobbet med skrivestudenter i snart ti år nå. Hun fortalte at de nå svært ofte diskuterer etikk og tekstenes forhold til virkeligheten:

– Det gjorde vi ikke på samme måte for 2–3 år siden. Men nå er det blitt en utfordring. Noen studenter blir redde for å bruke eget stoff og sine egne erfaringer.

Virkelighetssuget

Alle i panelet var enige om at Karl Ove Knausgårds «Min kamp» representerer et vannskille i norsk litteratur. Det verket har inspirert andre forfattere til å bruke mer av eget liv.

Aftenpostens anmelder Ingunn Økland hadde talt opp 17–19 norske romaner i fjor der forfatteren brukte eget navn på hovedpersonen. Men Oterholm mener «Min kamp» bare er én brikke i et virkelighetssug som preger kulturen vår:

– Det er reality-TV, det er blogging, det er så mye som er tettere på virkeligheten.

Og romanleserne er intet unntak:

– Mennesker har blitt brukt som modeller i fiksjon all evighet. Men nå leter leserne etter virkelighet i teksten når de leser fiksjon: «Er dette sant? Har dette skjedd?» Og det nytter ikke å si at det burde de ikke gjøre.

Slik var det ikke for 20 år siden, mener Oterholm. På spørsmålet om hvor ansvaret ligger for å beskytte levende modeller, svarer hun uten å nøle:

– Forfatteren.

Dermed er det viktig å bevisstgjøre de som skal slippe nye bøker ut i verden:

– Jeg skjønner at det er en forferdelig å kjenne seg igjen som en modell i en roman hvor du kommer dårlig ut av det.

Selv om Oterholm etter eget utsagn hater diskusjonen om virkelighetslitteratur, mener hun vi må ta den gang på gang fordi kontrakten om at en roman er fiksjon forvitres.

– Men den kontrakten er minst like viktig som tidligere, selv om man ser bort fra den, og leter febrilsk etter hva det er som har skjedd på «ordentlig».

Man kan ikke late som om «virkelighetsbegjæret» ikke er der, mener Oterholm. Det vil si at hvis karakterer i romanen for eksempel har samme navn som mennesker i virkeligheten, så er det nødvendig å diskutere.

Velger vekk virkelighet

Bendik Vasstein Carlsen (22) er student på første året i ved Forfatterstudiet i Tromsø. Det som utløste lysten til å skrive var faktisk møtet med Tomas Espedals selvbiografisk anlagte bøker.

– Espedal har jo sagt at du får en helt annen kraft når du skriver tett på eget liv, og det gjorde jeg først.

Vasstein Carlsen forteller at virkelighetsdebatten trenger seg på hver gang studentene møtes for å diskutere sine egne tekster.

– Jeg reflekterer masse over det. Når jeg skriver prosa, kan jeg tenke: «Oj, nå må jeg ikke skrive det og det navnet».

22-åringen opplever at den etiske debatten kan ta all oppmerksomhet fra et verk:

– Jeg ser hele tiden at hvis forfattere gir ut en bok som er nært seg sjøl, så kommer spørsmålet med én gang:

Er det selvopplevd?

– Da blir det bare en etisk diskusjonen og ingen spørsmål om det litterære.

Med andre ord: Alle forfatteres skrekk – ingen snakker om historien, håndverket, stil og språk.

Selv om han har stor sans for Tomas Espedal og Karl Ove Knausgård og deres måte å skrive tett på virkeligheten, beveger Vasstein Carlsen seg i motsatt retning:

– Media leter mest etter ekte modeller i romaner og noveller. Jeg liker best å skrive poesi og dramatikk. Jeg føler meg friere der.

Forfatter-studenten prøver nå den andre ytterligheten, surrealisme, så han er nok trygg – inntil videre.

Kreativ frihet

Men hva med framtidens romaner? Blir de like gode om menneskene bak dem ikke tør å ta i det nære og selvopplevde? Skjønnlitteratur er ekstremt avhengig av én ting, og det er gjenkjennelse, mener lederen for forfatterutdanningen:

– Skjønnlitteratur funker ikke hvis ikke leserne på et eller annet plan kjenner seg igjen i boka. Forfatteren må skape den muligheten for gjenkjennelse, sier Oterholm.

For å få det til å løsne i skrivingen, gir Oterholm studentene noen praktiske tips: Endre navn og kjønn på hovedpersonen og flytte dem til et annet land.

– Ofte vil det hjelpe dem til å komme ut av engstelsen og føle frihet til å skrive.

– Er det ikke bare bra at forfattere tenker seg om før de skriver om personlige erfaringer som involverer andre mennesker?

– Før du skal publisere en bok må du tenke over dette, ja. Men på skriveverkstedet på et forfatterstudium er det essensielt at folk føler seg fri til å skrive. Ellers står du helt stille. Det kommer ingenting.

• Redaksjonell anmerkning: Deler av artikkelen er endret etter publisering for å tydliggjøre Anne Oterholms poenger og hvorfor hun mener det er nødvendig å fortsette å diskutere virkelighetslitteratur.

Les anmeldelsen av Espedals nye roman: