All verdens ulykker

Jonny Halberg har denne høsten vært sentral i en diskusjon om hva som er god litteratur. Han har blant annet kritisert forfattere som Anne B. Ragde og Henrik Langeland for å skrive det han kaller realistiske mellomromaner. I sin siste bok, ”All verdens ulykker. En innberetning til det kongelige norske utenriksdepartement om Jonny Halbergs reise til Romania 2005”, er Jonny Halberg mest kritisk til seg selv.

Rapport fra et selvoppgjør

Istedenfor å kalle sin siste bok roman, har Halberg valgt å kalle den en innberetning.

En innberetning er rapport fra en gjennomført reise som ofte blir forlangt av oss hvis vi har reist et eller annet sted på stipend. Mot slutten av denne innberetningen oppdager Halberg at han får mindre kostpenger enn en forfatterkollega som også reiste på turné for UDs regning. Dette gjør ham som eitrende sint at han bestemmer seg for å straffe dem litterært med å gi ut en fortelling om hvordan han brukte de pengene han fikk.

At Halberg går på fylla og lar seg fascinere av palasset til Ceucescu er vel ikke særlig overraskende når han er på tur til Romania. Det virkelig interessante i denne boken er at han kommer til Romania fast bestemt på å ta et oppgjør med sin mest kjente roman ”Flommen”, eller ”Potopul” som den heter på rumensk. Problemet hans er bare at det er nettopp ”Flommen” som han er blitt sendt til Romania for å lansere.

Dette er det vi kan kalle en klassisk romankonflikt. Og Halberg får da også visse problemer da han skal ta sitt sviende selvoppgjør foran sju rumenske norsk-studiner.

Litterært friteater

Hvis vi sammenligner romanene Halberg har skrevet til og med "Flommen" med teater, så kan vi si at figurene spiller et teaterstykke som later som om det vi ser er virkelighet.

I sin første roman etter "Flommen", ”En uskyldig tid”, driver hovedpersonen Jan Jacobsen med friteater. Friteatermiljøet er kjent for å være svært skeptiske til realistisk teater der publikum ser mennesker framstille en virkelighet som om det var virkelig. Etter mitt syn har Halberg drevet med et slags litterært friteater i de tre romanen han har skrevet etter ”Flommen”, og sabotert sin realistiske gamle suksessformel på ulike vis.

På en måte kan man si at denne sabotasjevirksomheten fortsetter i ”All verdens ulykker”, i den forstand at Halberg nå er selvbiografisk og diskuterende i forhold til sitt eget litterære prosjekt. Samtidig er det ingen tvil om at Halberg tar i bruk mange av de samme virkemidlene her som han brukte i ”Flommen”. Tydeligst kommer dette fram i persongalleriet vi møter i denne boken.

En av Halbergs styrker som forfatter er at han klarer å skape personer som vi ikke helt vet hvor vi har. Psyken deres er skjult for oss. Slik var det i ”Flommen”, slik er det også her. Derfor drukner også Halbergs kritikk av sine tidlige romaner i et slags kor av rumenske innvendinger og motvilje.

Halberg er tilsynelatende på flukt fra sitt eget gamle romanprosjekt. Men han kan ikke løpe fra seg selv og sin egen åpenbare litterære begavelse.