Ikke helt Maria Parr, men

• Forfatter: Ingunn Thon (illustratør Nora Brech)
• Tittel: Ollis
• Forlag: Samlaget

Det er med Ollis som med Stompa. Hans kallenavn var satt sammen av forbokstavene i Stein Oskar Magell Paus Andersen. Ollis heter egentlig Oda Lise Louise Inger Sonja – også Haalsen, da, til etternavn.

Når mamma får ny kjæreste

I den lille bygda heter hun bare Ollis, jentungen som bor alene sammen med Mamma inntil lillebror Ian kommer til. Ian og faren hans, Einar, som plutselig flytter inn og tar all oppmerksomhet. Godt da at Ollis har Gro, bestevenninnen, som er tøff og fryktløs der Ollis er redd for så mye. Men Ollis har andre kvaliteter: hun er fingernem og teknisk, oppfinnelsene hennes blir god hjelp i de mest kinkige situasjoner.

Og det oppstår vanskelige situasjoner når det er så mange følelser i spill. Hvordan kan man snakke med hverandre? Fortelle hva man føler? Frustrerende misforståelser oppstår, både mellom Ollis og moren, Ollis og Einar og Ollis og Gro.

Jakten på far

Etter noen innledende runder med både misforståelser og mysterium, handler «Ollis» også om jakten på en far. Han har aldri vært til stede i Ollis' liv. Hun er gått ut fra at han er død, selv om moren aldri har sagt det, direkte, bare at han er en som var. Og ikke er. Nå kommer hun plutselig over en bråte postkort, de kommer fra hele verden og alle sier det samme: Jeg er glad i deg. Så hva er mer naturlig enn at Ollis, som føler seg oversett hjemme, drar på leting etter faren? Det blir ikke helt som hun hadde håpet.

Ollis er en kreativ jente som løser utfordringer på en praktisk måte. Både hun og venninnen Gro er skikkelser som er gjenkjennelige, tydelige, komplekse. De voksne får også mer å spille på etter hvert, selv om de i starten kan synes vel endimensjonale.

Forvirrende brudd med realismen

En som ikke er A4 er den mystiske damen Borgny. Hun bor i skogen og vokter en postkasse der all slags feiladressert post kommer. Her bryter Thon med den realistiske fortellingen. Var det nødvendig? Jeg synes det blir mer uklart enn godt er, Borgny selv forblir en skikkelse som heller ikke er definert. Hennes klønethet overfor omverdenen kan oppleves komisk, men blir for meg mer forstyrrende enn utvidende.

Ingunn Thon er debutant og skriver med en fandenivoldskhet som kan minne om Maria Parr. I motsetning til Parr (og Nina E. Grøntvedt, som er en annen plausibel referanse), har Thon litt for mye på agendaen til at det sitter helt. Ikke alt virker like gjennomtenkt. Trenger man egentlig en paraply med lyspærer når man skal bevege seg ut en midtsommernatt? Er ikke Norge på sitt lyseste akkurat da?

Men dette er debutant-svakheter, som også forlaget kunne ha luket ut. La meg heller glede meg over de fine skildringene av sterke følelser, enten det er sorg, smerte eller ensomhetsfølelse Thon beskriver:

Illustrasjonene tilfører energi

Boken er illustrert av Nora Brech. Allerede forsiden, lysende gul med grå blyanttegninger, viser et mangfold av detaljer. Stilen er energisk, svært detaljert, oppslagene går over en hel side eller en halv. Den karikerte stilen understreker humoren som også finnes i Thons tekst.

«Ollis» var et morsomt bekjentskap. Ingunn Thons fortellerglede smitter av. Vi får tro og håpe hun har mer på lager.

For ordens skyld: Ingunn Thon arbeider i NRK Super, men har ikke hatt noe med NRKs litteraturredaksjon å gjøre.

• Flere anmeldelser av barneøker

• NRK Bok vier all sin oppmerksomhet til barnelitteraturen denne uken (24.–30. april). Her finner du en samling av de beste, ferske barnebøkene som er kommet ut den siste tiden, anmeldt av våre litteraturkritikere.