Skriver om verdens klokeste hund

ANMELDELSE: At hunden er menneskets beste venn, beviser Arne Svingen med romanen «Et hundeliv». Her er det Basse som forteller.

Arne Svingen

Arne Svingen er en usedvanlig produktiv forfatter. I tillegg lager han podkasten «Svingens barnebokverden».

Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

  • Tittel: Et hundeliv
  • Forfatter: Arne Svingen
  • Forlag: Gyldendal

Det begynner med et bitt. Det er Basse som biter. Egentlig vil han ikke bite, men akkurat nå er han nødt. Bestevennen hans, Narko-Kjell, er truet, og da gjør Basse det han må for å beskytte ham.

En hund forteller

Det er faktisk hunden Basse som fører ordet gjennom hele romanen. Basse regner seg egentlig som en grei kar, snill, kjærlig og halvgammel. Men det er ikke bare-bare å leve med Kjell, som i flere år har gått under navnet Narko-Kjell. Mat blir det så som så med, turer likeså, det hender han må tisse inne, når Narko-Kjell er umulig å vekke.

Sist jeg leste en bok der et dyr førte ordet, var Jakob Wegelius' originale «Morderens ape». Der er det gorillaen Sally som forteller. Hun er usedvanlig intelligent, og det rare med den boken var at leseren etter hvert fullstendig godtok premisset med en ape som kunne tenke, skrive og reparere de snodigste maskiner. Sally kom seg jorden rundt i sitt eventyrlige forsøk på å renvaske sjefen sin, som satt i fengsel anklaget for mord.

Basse kommer seg ikke så langt. Han vandrer mest rundt i byen, fra narkostrøket til boligstrøket der han og Narko-Kjell etter hvert flytter inn for å ta seg av Kjells lillebror mens moren er på sykehuset.

Tror jeg på Basses stemme? Absolutt. Her er det tydeligere enn hos Wegelius at det er et dyr med et dyrs behov og egenskaper som snakker. Luktesansen får stor betydning, Basse funderer også over merkelige menneskelige innretninger som TV eller mikrobølgeovner.

Bokforside - by som er tegnet

Tror vi på hunden Basse som forteller? Ja, det gir historien en morsom innfallsvinkel.

Foto: Gyldendal forlag

Stor dramatikk

Først og fremst er Basse en lojal venn. Dernest er han usedvanlig klok. Det er ikke få ganger han har reddet livet til Kjell. Så var det da også Kjell som reddet valpen Basse fra døden, da han var blitt kastet i en søppelkasse, innelukket i en pose.

Plottet i boken er som følger: Narko-Kjell skylder penger og blir forfulgt av andre kriminelle. Folk som er på nivå med ham selv kan han lure, men hva med de virkelig hardbarkede typene? Samtidig står lillebroren Gusto i fare for å bli plassert i fosterhjem. Moren er på sykehuset og det er høyst usikkert om hun kommer levende ut derfra. Kan Narko-Kjell redde lillebroren fra å bli som ham ved å flytte hjem og ta seg av ham? Kan han slutte med dop om han blir vist tillit?

Forutsigbart

«Et hundeliv» har massevis av driv. Jeg liker godt at fortellingen er lagt i munnen på en hund. Synsvinkelen er original, motoren i historien blir også Basses egendefinerte evne til å analysere enhver situasjon og redde Kjell ut av den. Forholdet mellom brødrene er fint beskrevet, rom for refleksjon blir det også innimellom, når Gusto for eksempel insisterer på at han har tillit til storebroren.

Jeg er derimot skeptisk til språket Narko-Kjell snakker. For at han skal få den rette gate-slangen, legger Svingen på et ass' etter svært mange av Kjells uttalelser. Det lyder utenpåklistret i mine ører.

Damene som kommer fra kommunen for å sjekke om Kjell holder seg nykter, er også usedvanlig stereotype. Når Arne Svingen i tillegg begrunner Kjells narkomani med omsorgssvikt fra en forfyllet mor, skremmer leserne med fosterhjem fra «helvete» og nærmest lar pengene dale ned over brødrene i siste liten slik at de kan redde huset fra tvangssalg, blir det hele litt for enkelt.

Jeg leser «Et hundeliv» som et originalt og fengende eksperiment som hadde blitt enda bedre etter noen runder med en litt strengere redaktør.