NRK Meny
Normal

Grundig om ytringsfrihet og religion

Da Salman Rushdies roman «Sataniske vers» ble utgitt i 1988, ble boken opphav til et politisk-religiøst drama de færreste var forberedt på. Senere var Rushdie-saken – drap, drapsforsøk og trusler inkludert – med på å berede grunnen for en heksegryte av begivenheter og meningsbrytning på alle tenkelige nivå som ble utløst da den danske avisen Jyllands-Posten trykte karikaturtegninger av profeten Mohammed den 30. september 2005. Det er historien om og det politiske landskapet etter disse begivenhetene Ann-Magrit Austenå har tatt for seg i «Arven etter sataniske vers», med undertittelen «Den politiske kampen om ytringsfrihet og religion».

Rushdie-demonstrasjon Pakistan

Reaksjonene var sterke da forfatteren av «Sataniske vers», Salman Rushdie, ble adlet i Storbritannia i 2007. Her fra en demonstrasjon i Lahore.

Foto: K.M.CHAUDARY / AP

Ann-Magrit Austenå har vært generalsekretær i NOAS, Norsk organsisasjon for asylsøkere, siden 2007. Hun er journalist, jobbet lenge i Dagbladet og er tidligere leder i Norsk journalistlag.

Austenås behandling av det store sakskomplekset som historien etter «Sataniske vers» og karikaturstriden utgjør, er så vel såvel omfattende som detaljert og nyansert. Det er helt forbausende hvor mange detaljer og synspunkter boken legger frem, samtidig som den makter oppgaven med å beholde oversikt over tematikken og en tydelig kronologi. Forfatteren har hatt tilgang til et stort arkivmateriale etter Rushdie-kampanjen, den norske og den internasjonale, men grundighet og detaljeringsnivå taper seg når teksten beveger seg videre til det som skjedde fra september 2005 og utover.

Bokens styrke

Arven etter Sataniske Vers
Foto: Cappelen Damm

Antagelig er det her, i grundigheten og nyanseringsgraden, at bokens viktigste styrke og betydning for fremtidige lesere ligger. For folk i min alder kan «Sataniske vers» og ayatollah Khomeinis fatwa i form av en dødsdom over Salman Rushdie, synes som om det hendte i går. Tenker man etter, er virkeligheten en annen. Voksne mennesker på flereogtjue år var overhodet ikke født da dette skjedde. Austenås bok fyller med andre ord et historisk behov – også for oss som husker dårligere enn vi gjerne tror.

Nyansering

Denne grundigheten og den medfølgende nyanseringen fjerner grunnlaget for forenklede éndimensjonale synspunkter. Det er svært greit å bli minnet om hvor mye forbausende dumt, dypt sjokkerende og svært klokt som er blitt sagt og gjort i kjølvannet av de to hovedbegivenhetene. Uansett hvor vi står i dette landskapet rent personlig - det vil jeg i alle fall tro - må det være fornuft å få ut av Austenås påvisning av at blasfemi-tenkning og ytringsfrihetens kår er noe som henger sammen med makt og maktbruk. Ikke minst i land, der retten til ytring ikke er til stede.

Savn av tydelighet

Når det er sagt; jeg tror leseren ville hatt mer igjen for de 350 sidene dersom forfatteren hadde tillatt seg større tydelighet på egne vegne, i større grad hadde tilbudt egne konklusjoner. Jeg savner flere steder at Austenå tillot seg en smule egen polemikk i tillegg til de utallige andre meningene og synspunktene hun presenterer. Denne kritikken er underodnet, men noen steder blir teksten direkte tvetydig.

Presssens rolle

Jeg savner et aspekt til ved Austenås fremstilling, nemlig medienes rolle som aktører. Ikke hva den enkelte politiker eller synser sa og mente til enhver tid, for det er på plass, men; avisenes, tv-og radiokanalenes pisking i allerede godt rørt vann. Den stadige spissingen og jakten på nye utspill og debatt-provokasjoner har utvilsomt vært med på å forme innholdet i diskusjonene og drive temperaturen ytterligere opp. Det er synd at den tidligere journalistlagslederen utelater denne siden av virkeligheten i så stor grad som hun gjør. Slik fremstår nemlig vårt og andre lands mediebilde og debattklima som mer reflektert og bedre enn det er.

For en leser som nok er mer pirkete enn de fleste, er det også irriterende med et relativt høyt antall småfeil i teksten – meri omgangen med norske preposisjoner enn egentlige korrekturfeil.