Sorokins absurde univers

Vladimir Sorokins «Telluria» er en ubehagelig lek med historie, fremtidsvisjoner og fabler. Gjennom 50 kortfortellinger gir den et forvirrende og enerverende bilde av en verden som er like uforståelig når boka er utlest.

Vladimir Sorokin
Litteraturkritiker

Vladimir Sorokin er en erfaren forfatter med et internasjonalt ry. Han ble kjent allerede på 1980-tallet med «Køen», en morsom og replikkdreven fortelling om de håpløse matkøene som preget Sovjetunionens siste år. Siden har bøkene hans blitt mørkere og stadig mer absurde.

For dem som har lest Sorokins tidligere norskoversatte romaner «En opritsjniks dag» og «Snøstormen», vil «Telluria» føles som en fortsettelse, om ikke av en spesifikk handling, så av et univers der grensene mellom fortid og framtid, mellom fabel og virkelighet, er smuldret opp i en dystopisk science fiction-historie fordelt på femti kortfortellinger.

Fortid og framtid side om side

Vi befinner oss i en nær framtid der tiden later til å ha gått både framover og bakover. Sorokin bruker uttrykket Den andre forvirringstiden, et nikk mot en kriseperiode i russisk historie som inntraff etter Ivan den grusommes død på slutten av 1500-tallet.

Gjennom kortfortellingene danner leseren seg et bilde av en kaotisk og fragmentert verden, der både Russland og Europa – og muligens også USA – har løst seg opp i lappetepper av føydale fyrstedømmer og uavhengige stater.

Etter en serie ødeleggende kriger er en viss ro og orden i ferd med å legge seg over den nordlige halvkule, men menneskeheten later til å ha tatt et skritt tilbake i historien, eller rettere sagt et skritt inn i en slags absurd fabelverden der fortid og framtid lever side om side.

Katte-telefoner og levende klær

Transpormidlene er både «selvkjørere» (en videreutvikling av biler) og enorme, mekaniske hester. Avanserte smarttelefoner kan ta form av katter, brød eller andre gjenstander og utvikle personlige forhold til sine eiere.

Menneskene lever side om side med kjemper, småfolk og zoomorfe vesener som kentaurer og kannibaler med hundehode. Riddere med sjumilsstøvler skildres med like stor selvfølgelighet som interaktive hologrammer. Klær og hus er laget av et slags levende materiale.

Telluria av Vladimir Sorokin

Beskrivelsen av et oppløst og motsetningsfylt Russland er kanskje det mest interessante med hele boka, mener NRKs anmelder.

Spikerdop for tid og rom

Det mest sentrale er imidlertid tellur, et grunnstoff som gir en sterk rusopplevelse dersom det inntas riktig – i form av spiker som må hamres inn på et bestemt punkt i skallen.

Tellur har nesten magiske egenskaper: Det kan få brukeren til å reise i tid eller møte avdøde slektninger. Staten Telluria, den tidligere Altaj-regionen i Russland, eksporterer dette narkotiske stoffet til resten av verden, og opplever en eventrylig velstand.

Slik går dagene. Sorokin presenterer oss ikke for noen dramaturgi, og leseren sitter ikke med noen større forståelse av hvorfor verden har blitt som den er blitt ved bokens slutt.

Likevel et system i kaoset

De femti kapitlene er relativt korte, og har form av alt fra folkeeventyr til propagandapamfletter til noveller til avisartikler til skuespill. Med få unntak møter vi bare karakterene én gang, og svært sjelden går det an å koble fortellingene sammen.

Enkelte ganger kan det være irriterende å lese disse tekstene og få følelsen av at de er blitt satt sammen i tilfeldig rekkefølge uten å fortelle noen helhetlig historie.

Etter hvert trer likevel et system fram fra kaoset – det er en logikk i hvordan denne ujevne tekstmassen skildrer en verden der livet går sin skjeve gang tross alt det grusomme og uforståelige som har skjedd.

Her er wahabittkrigere og spritsmuglere, ambisiøse journalister og naive småjenter, håndverkere og sexslaver, kentaurer og flyvende dverger, grevinner og narkomane. Alle forsøker de å forholde seg til den virkeligheten de lever i, og til den vanskelige fortiden.

Her ligger det også en vesentlig samfunnskritikk fra Sorokins side, og hans beskrivelse av et oppløst og motsetningsfylt Russland er kanskje det mest interessante med hele boka.

For hvordan forstås den historiske tsartiden, kommunismen, ortodoksiet og Putins nasjonalisme i framtidens postapokalyptiske ? Hvordan skal vi tolke at russerne i Vladivostok har fått kinesisk som førstespråk, mens de i bystaten Stalingrad tar i mot homofile europeiske par i en stalinistisk fornøyelsespark?

Eller at både tsartidens adel og Sovjetunionens kollektivbruk ser ut til å ha fått en renessanse, at Herskeren i staten Moskovia styrer folket med kommunisme og kristendom i uskjønn forening, at det fremdeles er krig i Kaukasus og at folk flest oppfører seg som i bondetampene i Gogols skjemtefortellinger?

Tankevekkende speil av vår absurde virkelighet

Telluria er en forvirrende bok. Uten noen faste hovedpersoner å forholde seg til, må leseren godta at historien aldri gir noen svar på spørsmålene den fremkaller, og at mye av handlingen ikke har noen tilsynelatende mening.

Likevel er det mye å sitte igjen med om en kommer gjennom de drøyt 300 sidene. For er ikke vår egen tid en sum av absurde premisser vi godtar? Er ikke vår egen virkelighet en sum av av grusomme fortidsfortellinger som vi bygger vår verdensforståelse på?

Sorokin har skapt et parallelt univers som speiler vår absurde virkelighet på en ubehagelig og tankevekkende måte.

«Telluria» er oversatt av Dagfinn Foldøy.

Siste om bøker fra TV og radio

Kulturhusets programleder Siss Vik intervjuer forfatter Gunnar Staalesen, som kommer ut med sin 19. krimroman om etterforskeren Varg Veum. (Sendt 3. august 2016)