Mine innledende assosiasjoner til andre mer romantiske alperomaner jeg var innom i barndommen, fordufter ganske raskt når hovedpersonen Andreas Eggers forsøker å bære ned en døende gjeter ved navn Bukke-Johann fra fjellet:
– Er du død nå? Spurte han.
– Nei, din halte jævel, svarer Bukke-Johann.
Fortetningens kunst
129 sider er det den østerrikske forfatteren Robert Seethaler trenger for å risse opp et helt menneskeliv. Ordet diktning kommer av tysk Dichtung, på norsk fortetning. Seethaler er altså en dikter i bokstavelig forstand.
En barndom skildres i et par-tre glimt. Vi befinner oss tidlig i det tjuende århundre og bonden Kranzstocker bruker et bløtlagt hasselris for å banke folkeskikk inn i guttungen som han måtte ta ansvar for da hans søster døde. En gang slår han så hardt at et lårbein knekker i barnet. Det blir aldri ordentlig leget, og dermed blir Andreas Eggers halt livet ut.
Reiser eksistensielle spørsmål til debatt
Kjærligheten flammer opp langs fjellsidene, og slukner brått igjen. Det tjuende århundret ankommer Alpene i form av svevebanene som firmaet Bittermann og sønner setter opp med Eggers som en av de trofaste arbeidshestene på laget. Etter at Eggers så vidt overlever et snøskred, blir han satt til å vedlikeholde kjøreledningene flere hundre meter over bakken.
Andreas Eggers henger i en tynn tråd. Livet henger i en tynn tråd. Underveis reiser Robert Seethaler en hel liten katalog av eksistensielle spørsmål til debatt. Hvor mye ensomhet trenger et menneske? Hvor mye fellesskap? Hvorfor skal noen av oss få leve et helt liv, mens andre faller fra så tidlig?
Jeg blir overrasket når Seethaler velger å la Eggers få med seg amerikanernes månelanding på fjernsyn, og tenker umiddelbart at den hendelsen er vel tross alt skildret nok ganger i litteraturen. Men så blir det annerledes når det skildres som en kollektiv fjernsynshappening på et kommunehus i en østerriksk fjellandsby med gratis øl til de voksne og smultboller til barna.
Smultboller
Akkurat ved ordet smultboller er det eneste gang jeg stusser litt når jeg leser Ute Neumanns oversettelse. Mener hun egentlig smultringer? Men ellers virker hvert norske ord i denne boken som om det er meislet ut og spesialtilvirket for å passe inn i akkurat denne ekstraordinære fortellingen.
Og der kunne vel denne anmeldelsen sluttet. Men i dette tilfellet må jeg hekte på en liten epilog. For når en forfatter publiserer en bok skjer det noe. Den blir lest! Og med lesningen kommer iblant følelsen av å ha lest noe før. Det skjedde med anmelderen i ukemagasinet «Der Spiegel», som mente Seethalers roman lignet påfallende på romanen «Togdrømmer» av Denis Johnson, som nylig utkom på norsk.
Og ja, likhetene er slående, men det er også forskjellene. Akkurat dette menneskelivet kunne ikke utspilt seg andre steder enn i Alpene.
