Normal

Jordnær arbeiderlitteratur

Jeg har ventet på en debutbok fra Jan Kristoffer Dale. Nå er «Arbeidsnever» her, en fin samling noveller fra livets grunnplan i sørlandsbygda Froland.

Jan Kristoffer Dale

– Jan Kristoffer Dales (bildet) kunnskap om livet på bygda og hans entydige empati – iblant også hans sinne – skinner igjennom all tekst i «Arbeidsnever», mener litteraturkritiker Leif Ekle.

Foto: Kolon Forlag

Jan Kristoffer Dale har allerede stukket novelleforfatterhodet frem et par ganger før debutsamlingen med noveller nå foreligger. Så vel tittelnovellen «Arbeidsnever» som «Tilflytter» har vært publisert før – i hver sin debutantantologi. Begge disse novellene ga grunn til å følge med.

Arbeidsnever

– Dales noveller er tilsynelatende enkle i sin oppbygging. De beste har i tillegg sine «carverske» øyeblikk av stemningsskifter som lavmælt løfter fortellingen til noe mer enn den var i starten. Alle er konkrete, fri for all slags pynt, metaforer inkludert, mener litteraturkritiker Leif Ekle.

Det tydelige fortellertalentet og det ukunstlede språket var to grunner til interesse for min del. En annen var interessen for det vi kan kalle en amerikansk novelle- og fortellertradisjon, ofte med stedbundne beretninger fra de vanlige sliternes liv. Det ser ut til at en slik orientering er viktigere som inspirasjon for Dales skriving enn en heroiserende og eksplisitt politisk arbeiderliderlitteratur, slik vi har kjent den her hjemme. Angen av Raymond Carver er merkbar i Dales arbeid. Og dét på en utelukkende god måte.

Bygda i sør

I ordets brede forstand gir det mening å karakterisere Jan Kristoffer Dales debutnoveller som nettopp arbeiderlitteratur. De jordnære fortellingene handler om mennesker som alle har sitt å kave med i hverdager lagt til Froland, ei skogsbygd innenfor Arendal.

Flertallet av hovedpersoner er yngre og middelaldrende menn. De har ikke alltid fullført videregående, de har tunge, usikre jobber – hvis de har jobb. Noen har blitt boende lenge nok i foreldrehjemmet. Noen ser ensomhet og angst i hvitøyet hver eneste dag og leter etter veiene ut. Veier som ikke står på noe tilgjengelig kart.

Om veikroa eller hjelpeapparatet hos fastlege og Nav er hjørnesteiner i flere av disse livene, er Jan Kristoffer Dale aldri i nærheten av å sentimentalisere eller frata personene deres verdighet. Tvert om: Forfatterens kunnskap om livet på bygda og hans entydige empati – iblant også hans sinne – skinner igjennom all tekst. Det skjer i omgangen med slitet, med angsten, kjærligheten, lengselen og døden.

Konkret og stemningstungt

Dales noveller er tilsynelatende enkle i sin oppbygging. De beste har i tillegg sine «carverske» øyeblikk av stemningsskifter som lavmælt løfter fortellingen til noe mer enn den var i starten. Alle er konkrete, fri for all slags pynt, metaforer inkludert.

«Jordnær» er åpenbart en floskel, men er like fullt dekkende. Også dét i positiv forstand. Samlingen er bygget opp med en løs indre sammenheng, noen navn går igjen, stedene er konstante, atmosfæren gjenkjennelig. Ekstra fint er det at kvaliteten og intensiteten i stoffet i mine øyne stiger for hver novelle.

Tre favoritter

Om jeg har favoritter, så er det de tre som alle har en dyp menneskelighet felles:

«Jon», om den voksne mannen som går seg fast i egen ensomhet og kjenner angsten og selvmordstankene komme snikende.

«Sør» gir oss et vakkert møte med Gunnvår fra Trøndelag som flyttet til Froland for mange år siden – til kjæresten Ivar, bonden og bussjåføren. Da Ivar dør av kreft, er Gunnvår igjen med en gammel svigerfar som ikke har andre.

Aller sterkest er kanskje «Levende bevis» om André, en middelaldrende mann, forlatt av samboeren. Han sliter med blodtrykk, overvekt og ensomhet. Sammen med søsteren prøver han å hjelpe en alderdomssvekket mor over i en tilværelse utenfor det hjemmet hun ikke lenger behersker.

Dialekten i teksten

Det er ikke mange innvendinger å melde til Jan Kristoffer Dales debutnoveller. Jeg har bare én. Og den er jeg ikke engang hundre prosent sikker på. Jeg vet dessuten at svært mange i vår dialektfrelste tid vil være uenige.

Men altså: Dale skriver et knakende godt og drivende bokmål i den fortellende teksten. All samtale, direkte tale, er skrevet ut i frolandsdialekt. Fint nok, det også, så lenge man har et forhold til hvordan dette snakkes, praktiseres og lyder i sin muntlige versjon. Har man ikke det, er jeg redd de ellers svært velskrevne dialogene mister noe av sin kraft. Det er i så fall synd.

Utover denne vage innvendingen har jeg altså hatt stor glede av «Arbeidsnever», Jan Kristoffer Dales debut som novelleforfatter. Han er hjertelig velkommen mellom egne permer.