Hvis Vivian Gornicks memoar «Heftige bånd» har et nåtidsplan, så ligger det i et amerikansk åttitall – boken ble første gang utgitt i 1987.
Vivian Gornick var da en voksen kvinne rundt 50 og hun kjemper med sin mor. Samtalene deres går i de samme gamle sporene, de utløser de samme følelsene av bittert sinne, forakt, avmakt, men også spontan og gjensidig latter. Alt mens de går og går langs fortauene på Manhattan, også der i velprøvde spor.
Mor og datter, en konflikt
«Heftige bånd» beskriver et komplisert og fastkjørt mor-datterforhold, iblant så vrangt at betegnelsen hat-kjærlighet er det mest dekkende en leser kommer på. Boken skildrer også en oppvekst i et jødisk arbeiderklassemiljø i bydelen The Bronx, der kvartalene er etnisk dominert enkeltgrupper – rent irske, rent italienske, jødiske.
Å vokse opp i en blandet leiegård, og tilhøre et mindretall, kunne være vanskelig. I tidlige deler av boken er Gornicks varhet og observasjonskraft overfor kulturell variasjon og ulikhet frydefullt slående for leseren: Det fortelles i korte, anekdotelignende episoder, ofte avsluttet med en regelrett punchline som tvinger lattersnøftet frem.
Vivian Gornick sier hun bare husker kvinnene, selvsagt var mennene der i form av ektemenn, sønner og brødre, men det er kvinnene hun sitter igjen med. Gornick er da også en av de mer etablerte stemmene i amerikansk feminisme av sin tid.
Hun har lagret en formidabel minnebank av kvinneportretter, av muntlighet, smartness og dumskap, sinne og fandenivoldsk humor, baksnakking og hjelpende hender.
Moren, Nettie, Vivian
Hovedpersonen, ved siden av Gornick selv, er allikevel moren, den skarpe tungen, den selvfølgelige kommunisten, smålig, og kanskje sjalu på sin datters liv. Da Vivians far dør og moren inntar den stumt sørgendes posisjon, nesten for resten av livet, legges følelsesmessige føringer og mønstre som får store konsekvenser for dem begge. Motvekten er Nettie Levine, den nye nabokvinnen som med sin fremmedhet og hennes utvikling av en nesten nihilistisk livsholdning blir et ekstra stormsenter i konflikten mellom mor og datter. Også Nettie er sterkt og tydelig skildret i Gornicks inspirerte prosa.
I en amerikansk utgave fra 2005 har forfatteren Jonathan Lethem skrevet en introduksjon der han gjør et godt forsøk på å avsløre hemmeligheten bak denne bokens tiltrekning på leseren, hva som bidrar til det løft som gjør at man med rette kaller den «tidløs» og «klassisk». Det er ikke vårt behov for å kikke inn i dette mor-datterforholdet, skriver han, det er heller den sorten identifikasjon som kommer av gjenkjennelse.
I «Heftige bånd» fungerer identifikasjonen annerledes – den oppstår når vi går inn i tekstens glødende og samtidig bryske ærlighet. Vi blir Vivian Gornick, vi blir hennes mor, vi blir Nettie Levine. Det er såpass godt sagt at jeg ikke klarer å finne på noe bedre. Per Petterson har skrevet en kortfattet introduksjon til den norske utgaven. Johanne Fronth-Nygren har gjort en fin jobb med oversettelsen.
Passer for deg som:
- gjerne leser deg opp til virkeligheten
