Akkurat som med den forrige Ferrante-utgivelsen på norsk, « », kan handlingen i Elena Ferrantes «Kvelande kjærleik» leses som en forløper, et forarbeid, til den Napoli-kvartetten en hel bokverden var opptatt av i flere år. Forholdet mellom mødre og døtre, konflikt og nærhet, kjærlighet og avstand, er ett av grunntemaene i de fire bøkene om Lenu, Lila og deres vennskap. I «Kvelande kjærleik» dreier hele den 170 sider lange fortellingen seg om Delia og hennes mor. En noenogførti år gammel Delia reiser hjem til Napoli for å begrave moren, etter at hun ble funnet druknet, kun iført en eksklusiv bh fra en forfinet forretning i byen.
Forholdet til moren har for det meste vært vanskelig, ønsket om virkelig nærhet har vært nokså uoppnåelig, den gjensidige respekten i beste fall haltende. Det mistenkelige dødsfallet er én ting. At moren hadde mange sider Delia ikke visste om og levde et liv datteren ikke kjente, går for alvor opp for Delia da hun oppsøker morens leilighet, får merkverdige henvendelser, forstår at en mann har vært inne i bildet. Moren har tedd seg påfallende, forstår hun.
En jakt på mor
Delia kan ikke la være, hun må forsøke å sette sammen et puslespill der mennesker fra hennes egen barndom og ungdom også har sine brikker. Det gjelder også en sykelig sjalu og tilsvarende brutal far – han som oppfattet ethvert tilløp til latter og glede hos moren som en opptakt til utroskap. «Han oppfatta den latteren som sukker strødd ut med list for å audmjuke han». Faren kastet da også mor og døtre ut av hjemmet, til en uviss tilværelse.
«Kvelende kjærleik» er Elena Ferrantes første roman, opprinnelig utgitt i 1992 som «L'amore molesto». Den gang var den myteomspunne Elena ikke mer hemmelig enn at Gordon Hølmebakk i Gyldendal fanget opp debuten og fikk den utgitt i den kvalitetstunge Vita-serien. Denne bokmålsutgaven fra 1994 hadde tittelen «Hjemreise» og ble ingen stor suksess, selv om kritikkene var gode nok.
Etter Napoli-kvartetten vet vi at Elena Ferrante har et helt særegent grep om relasjoner mellom kvinner og relasjoner sett fra kvinnelig ståsted. Hun skriver konkret, gjerne kortfattet og ukunstlet. Dialogene bærer mye av handlingen. De kan være skarpe og krasse, oppleves som sterkt realistiske og bærer så vel følelse som saklighet med stil.
Delias vandring inn i sin mors ukjente tilværelse, til hvem hun kan ha vært, til barndommen og ungdommens minneverden er sterk og medrivende lesning. At vi har med oss suksessen med Lenu, Lila og bydelen i bagasjen når «Kvelande kjærleik» leses, viser at det noen ganger er ekstra fint å lese seg bakover i et forfatterskap.
Passer for deg som
- har en mor å finne ut av
Flere anmeldelser fra NRK
«'De polyglotte elskerne' utfolder seg som en vill hårlokk på et uregjerlig hode, der kroppen tramper takten og munnen synger med.»
«Jenny Erpenbeck lar gamle familiehemmeligheter gjenoppstå på nytt og på nytt i sin uhyre velkomponerte roman.»
«Den italienske journalisten Alessandro Leogrande nøyer seg ikke med å fremvise lidelse og medmenneskelighet. I 'Grensa' forteller han også hvorfor ting skjer.»
