Hopp til innhold
Anmeldelse

En kvinnes dødsspiral

ANMELDELSE: I utgangspunktet en sørgelig, men gjenkjennelig fortelling om å sitte igjen når den andre går. Raseriet og et brutalt språk gjør romanen til stor litteratur.

Svikne dagar

Elena Ferrante har hatt stor suksess med Napoli-kvartetten. Nå gir Samlaget ut bøker som er skrevet før de fire bøkene om Lila og Elena. Bildet er fra omslaget til «Svikne dagar».

FORFATTER: Elena Ferrante (oversatt av Kristin Sørsdal)
TITTEL: Svikne dagar
FORLAG: Samlaget

Elena Ferrantes Napoli-kvartett ligger bak oss, en stor litterær suksess med mange lesere. Når forlaget nå gir ut romaner skrevet før de fire bøkene om Lila og Elenas livslange vennskap, så er det klokt trekk.

«Svikne dagar» fra 2002 kommer nå, en fortelling så sterk at den i lange stykker gjør vondt å lese.

Ut av det blå

Svikne dagar

– Når Elena Ferrantes roman svinger seg opp fra det alminnelige, i et kraftfullt løft, skyldes det styrken i språk og innlevelse, mener litteraturkritiker Leif Ekle.

Olga er forfatter. Det vil si, hun har i alle fall én bok bak seg, men så kom barna. I bokens er de elleve og seks og et halvt år gamle. De har kostet tid og oppmerksomhet, de har krevd mye av kropp og sjel. Det er også Olga som forteller. Først om den dagen da ektemannen Mario gir beskjed om endring i planene:

«Ein ettermiddag i april like etter pranzo kunngjorde mannen min at han ville gå frå meg. Han gjorde det mens vi rydda av bordet; ungane krangla som vanleg i naborommet, og hunden brumma i søvne attmed radiatoren. Han sa at han var forvirra, det var ei vanskeleg tid for han, han kjende seg trøytt, frustrert, kanskje feig. Han snakka lenge om dei femten åra vi hadde vore gifte, om ungane, og han innrømte at han ikkje hadde noko å klandre verken meg eller dei for. Som alltid var han roleg og nøktern, bortsett frå ei overdriven rørsle med høgre hand då han forklarte med eit barnsleg smil at fjerne stemmer, ei slags kviskring, var i ferd med å føre han andre stader. Så tok han på seg skulda for alt som var i ferd med å skje, lukka utgangsdøra varsamt etter seg, mens eg stod igjen som forsteina ved oppvaskbenken».

Den grimme sannheten viser seg å være at Mario flytter sammen med 20 år gamle Carla. Ikke bare dét: Carla hadde vært en påtrengende skygge allerede som femtenåring, da Mario hjalp henne med kjemi-lekser. Den gangen bedyret Mario at han ville bryte kontakten, han var utsatt for et øyeblikks forvirring, bare. Men: når tok han kontakten opp igjen?

I løpet av fire vår- og sommermåneder i Torino går Olga gjennom en klassisk rekke av reaksjoner: Sjokk, raseri, hun forsøker å lokke, snakke Mario til fornuft, hun faller sammen. Kulminasjonen kommer i et komprimert døgn eller to, der selve oppfatningen av virkeligheten truer med å svikte henne.

Gjenkjennelig trist

Den grunnleggende historien i denne romanen er altså fortalt uendelig mange ganger – om et forhold som brått går i stykker. Den ene går, den andre sitter igjen med tapet og reaksjonene. Sørgelig gjenkjennelig i all sin tristesse.

Når Elena Ferrantes roman svinger seg opp fra det alminnelige, i et kraftfullt løft, skyldes det styrken i språk og innlevelse. Leseren kommer ikke unna den brutale realismen som belegger Olgas fortvilte og ustoppelige ferd nedover en destruktiv spiral av raseri, sjalusi, hat og aggresjon. Mot Mario, mot menn i sin alminnelighet, mot morsrollen som har holdt henne igjen, ødelagt bildet av henne som kvinne. Det kommer noen døgn i romanens forløp der lesingen gjør direkte vondt. Leseren vil helst se vekk, vente på at det skal gå over.

Total krise

Kontakten med tiden og virkeligheten glipper, hun skremmer barna, bikkja får svi, hun fornedrer seg selv. Vrangforestillinger banker på og vil inn i det arme hodet hennes. Alt dette mens teksten glir fra en brutalt realistisk fortelling over i noe som ligner surrealismens blandingsvirkelighet. Det er uhyre godt gjort.

Her er krisen nær toppen: sønnen har feber, Olga har slått seg selv i ansiktet, nesen har blødd:

«Det var verkeleg på tide å klare seg sjølv. Men telefonen fungerte ikkje, den kanalen ut var stengd. Og kanskje var også eg på veg bort, den tanken slo brått ned i meg. Kvar eg var på veg, visste eg ikkje, forvilla vegar, vegar utan utgang. Gutungen hadde forstått det, og no var han uroleg, ikkje så mykje for hovudpina eller feberen, han var uroleg for meg. For meg.

Det gjorde vondt. Eg måtte samle meg, stanse før stupet. På bordet såg eg ei metallklemme til å halde saman papir med. Eg tok den, sette den over huda på den høgre armen, kanskje det kunne hjelpe. Noko som kunne halde meg saman. «Eg er straks tilbake», sa eg til Gianni, og han drog seg litt opp for å sjå meg betre.

«Kva har skjedd med nasen din?» spurde han. «All den vatten er farleg for deg, ta den ut. Og kvifor har du den tingen på armen? Bli her hos meg.

Han hadde kikka nøye på meg. Men kva hadde han sett. Vatten, klemma. Ikkje eit ord om sminka, om at eg var pen. Små og store menn, ingen av dei veit å verdsette det vakre, dei tenker berre på sine eigne behov. Seinare kom sjølvsagt også han til å kjenne seg tiltrekt av elskarinna til faren. Svært sannsynleg».

Tråd til Napoli

Det finnes flere tråder i denne romanen som kan gjenkjennes i Napoli-kvartetten. Olga, den desperate fortelleren, vokste opp i Napoli. Som sjuåring satt hun under morens sybord og hørte de voksne fortelle om en kvinne, de kalte henne Poverella, som gikk under da hun ble forlatt av mannen. Olga identifiserer seg med Poverella. Leseren kan med en viss rett se likheten med en annen kvinnefigur, Lila og Elenas nabo, hun som gikk til grunne da Ninos far ikke lenger ville vite av henne.

«Svikne dagar» er oversatt av Kristin Sørsdal, til et nynorsk som funkler av liv.

  • Flere anmeldelser fra NRK

Jeg ser deg
Vi var aldri brødre
jenteansikt med store øyne. Bokomslag
Foto: Cappemen Damm

Kulturstrøm

  • Sangtekster har blitt enklere, mer repeterende, aggressive og selvopptatte

    Et team av europeiske forskere har analyserte ordene i mer enn 12.000 engelskspråklige sanger, på tvers av sjangrene rap, country, pop, R&B og rock fra 1980 til 2020.

    Ifølge studien, som ble publiser torsdag, har sangtekster blitt enklere og mer repeterende. Tekstene har også blitt mer aggressive og selvopptatte i løpet av de siste 40 årene, skriver The Guardian.

    En av forskerne bak studien, Eva Zangerle, understreker at sangtekster kan være et «speil av samfunnet», som gjenspeiler hvordan en kulturs verdier, følelser og opptatthet endrer seg over tid. Studien trakk ikke frem hvilke artister funnene gjaldt.

    Sangtekster
    Foto: AP
  • Harvard fjerner bokomslag laget av menneskehud

    Prestisjeuniversitetet Harvard sier de har fjernet menneskehud fra innbindingen av en bok de har hatt i ett av bibliotekene sine i over 90 år.

    I 2014 ble det oppdaget at en bok var bundet inn med huden til en død kvinne.

    Harvard, som regnes som det eldste universitetet i USA, har tidligere utnyttet interessen rundt bokens morbide historie. Da det ble oppdaget at det var brukt menneskehud i innbindingen ble det omtalt som «gode nyheter for både tilhengere av innbinding med menneskehud, bokfantaster og kannibaler». I et blogginnlegg samme år skrev Harvard at praksisen med å binde bøker i menneskehud tidligere hadde vært forholdsvis vanlig.

    (NTB)