Anmeldelse

Hjortejakt utlagt som helvete – stor roman

David Vann bruker litterær vold man knapt kan forestille seg i sin nye roman Goat Mountain.

David Vann

Den amerikanske forfatteren David Vann.

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

«Bibelen har ingenting med gud å gjøre. (...) En del av oss vil alltid følge instinktene, og det vil aldri forandre seg. Og et av våre første instinkter er å drepe. De ti bud er en liste over instinktene som aldri vil forlate oss.»

Dette noe redigerte sitatet finnes litt over midtveis i David Vanns nye roman, Goat Mountain. Etter to bøker om selvmordet som overgrep mot de gjenlevende og én roman om en forstyrret sønns uttrukne drap på sin mor, kunne David Vanns forfatterskap gå to veier: enten i en mildere, mer avklart og forsonet retning, eller det kunne bli enda mørkere, mer grusomt – for såvel romankarakterene som leseren.

Uten nåde

Han valgte den siste veien; et valg det er vanskelig å applaudere, eller like, fordi det nødvendigvis innebærer litterær vold man knapt kan forestille seg. Et valg som like fullt har gitt oss en visjon i tekst om helvete på jord, om våre tillærte selvbilder, en nådeløs roman om drapet som menneskelig handling og naturens ufrakommelige nærvær. Alt dette; i et språk og en fortellermåte som i stadig større grad er David Vanns egne varemerker, der han pløyer nye spor for de mettede setningene sine. Og fullfører litterære furer påbegynt i det gamle testamente – eller før – og fortsatt av folk som Cormac McCarthy. (Så er den mannen nevnt – også i denne omtalen av David Vann). Misforstå ikke. David Vann skriver ikke gammeltestamentlig, språklig sett. Det pompøst tordnende er fraværende i denne prosaen. Men tematikken og historien er av dét slaget – et moderne lærestykke.

Den umulige situasjonen

Det kunne vært en nord-californisk jaktulykke, men er det ikke. Tre menn og en gutt. En bestefar, en far og farens kamerat. Ute for å jakte, på sitt eget land. Gutten er 11, han har eget våpen, skal rituelt felle sin første hjort, sin første bukk. Fra den faste jaktleiren, spotter faren en krypskytter, en mann som jakter ulovlig på deres grunn. Han lar gutten se på den fremmede gjennom kikkertsiktet på farens våpen. Ingen forventer at gutten trekker av. Men det gjør han. En situasjon er skapt, som må håndteres. Situasjonen kan ikke håndteres. Forsøket på håndtering er bokas handling.

Fortelleren

Gutten forteller – fra et ståsted som middelaldrende ikke-troende mann, en hvis nåværende liv vi vet svært lite om. Men der han tråkker rundt i en liten leilighet og husker, skulle han så gjerne skulle kunnet gå tilbake, føle og vise det han kan føle og erfare nå, men ikke da – som gutt og nyslått drapsmann. Han reflekterer over gudenes og satans nær- eller fravær i menneskenes selvbilde. Ordet atavisme melder seg hos ham flere ganger – at egenskaper som var forsvunnet eller fraværende i flere slektledd kan komme tilbake i et senere. Drapslyst for eksempel. Fortellerens konklusjoner kan være provoserende for leseren, vi vil helst være bedre, i mindre grad dyr. Også derfor er Goat Mountain sterk kost.

Naturen

David Vanns unike evne til å vise lesere naturen som sådan, mer enn å beskrive den, har vært et framtredende trekk ved alle bøkene hans, enten de har foregått i Alaskas våte og kalde skoger eller i et California som truer med å ta fyr av sin egen hete. Også her er det slik: guttens panikk når krattet tar fra ham orienteringsevnen, vil sluke ham, gifteika får blemmene til å blomstre og svi. Steinmassene som tvinges opp av grunnen for å ta form og forvitre. Lyset som aldri er det samme, men alltid verdt oppmerksomhet.

Endring

Det har imidlertid skjedd en dreining, slik jeg leser dette og den foregående Jord . De første bøkene prege av en forestillingen om naturen som et speil for mennesket. Dette er en romantiske idé fra det tidlige forfatterskapet, en som Vann selv har holdt fram, med referanser til poeten William Blake (blant annet i intervju med Bok i P2 ). Denne framstillingen av naturen og dens betydning har veket, særlig i Goat Mountain for en mer McCarthysk versjon, slik vi blant annet kjenner den fra Blodmeridianen: Naturen som aktør, som motstander og trussel, men også en kilde til uendelig opplevelse av skjønnhet. Slik måtte det bli i dette forfatterskapet, tror jeg.

Ny retning?

David Vann tilegner denne boka sin egen bestefar og hans forfedre av Cherokee-slekt. Helt bakerst skriver han at «Dette er romanen som brenner vekk det siste av det som først fikk meg til å skrive, historien om min voldelige familie». Dermed blir det enda mer spennende nå, å lese hvor dette forfatterskapet skal.

Oversetter Hilde Stubhaug har gjort en strålende jobb med Goat Mountain.