Buddha på loftet er den mest gjennomførte kollektivromanen jeg har lest på lenge. Den åpner slik:
Vi er på begynnelsen av 1920-tallet. De unge kvinnene er på vei til USA. I lommen, eller tett inntil brystet, har de alle et fotografi av mannen de skal gifte seg med. Det er japanere som som allerede har skapt seg en ny tilværelse i mulighetenes land.
Drømmen som brast
De fleste hentebrudene får en tøff realitetsorientering. De er bestilt som gratis arbeidskraft, som avkomsprodusent, sex-slave eller - rett skal være rett - også som støttespiller og livsledsager. Fotografiene mennene har sendt av seg selv skal vise seg å være mange år gamle, noen forestiller endog en bedre utrustet slektning. Ungjentene som har forlatt sin familie og reist over havet med drømmen om et bedre liv, må ta til takke med det de får.
Og de som må ta til takke, er «vi» og «noen av oss». Ved å holde på førsteperson flertall-formen gjennom hele romanen, slipper Julie Otsuka frem et tornekratt av skjebner og livsvilkår. Enkeltansikter lyser opp for så å dempes tilbake i mengdemørket. Hver kvinne har sin historie, og hver kvinne er del av et skjebnefellesskap.
Glimt av historie
Etter reisen over havet skildres bryllupsnatten, barnefødsler, møtet med hardt arbeid og ukjent kultur; en kultur de stadig voksende barna gladelig annekterer siden de skammer seg over den eneste kulturen foreldrene deres er fortrolige med.
Så kommer Pearl Harbour. Over 100 000 japanere, flertallet med amerikansk statsborgerskap, blir drevet bort fra sine hjem, internert i leirer med piggtrådgjerder, betraktet som mulige spioner og fiender. Tvangsinterneringen varte i flere år, et fåtall fikk økonomisk oppreisning for det de hadde tapt, og først i 1988 kom det en statlig amerikansk beklagelse.
Selve interneringen har Julie Otsuka skrevet om i den første romanen sin, When the Emperor was Divine (2002). I "Buddha på loftet" går hun tilbake en generasjon. Det er årene som fører frem til interneringen vi får beskrevet. Otsuka skildrer følelsen av ikke å høre til, av å være uglesett og samtidig ønske å bli en del av det samfunnet man lever i.
I bokens siste kapittel flytter Julie Otsuka på snedig vis fokuset fra innsiden av de japanske kvinnene til utsiden. Når regjeringens påbud om å reise fra hus og hjem, butikker og jordlapper kommer, er det lokalsamfunnet forøvrig som er «vi». Da omtales japanerne som «dem», disse menneskene som har levd midt i blant «oss», men som «vi» kanskje aldri er blitt riktig kjent med, og som noen savner, men som de færreste løfter en finger for å støtte når marsjordren kommer.
Relevans
Selv om dette er en historisk roman, med sin helt konkrete situasjonsbeskrivelse, har boken stor relevans i dag. Brytningen mellom ulike kulturer, kampen for å la seg innlemme i noe nytt samtidig som man vil ta vare på sin egen identitet, kan nok kjennes igjen hos alle som har forlatt et hjem og en tradisjon for det ukjente, enten det nå var frivillig eller av nød.
Selv er Julie Otsuka født i California i 1962 av japanske innvandrerforeldre. Hun har fått både ovasjoner og priser for de to romanene hun hittil har skrevet.
Det er ikke vanskelig å slutte seg til rosen. Buddha på loftet er en historietime og en litterær prestasjon i ett. På samme måte som Roy Jacobsen i sin siste roman løfter frem usynlige slitere, gir Julie Otsuka stemme til de stemmeløse.
Det myldrende fortellerkollektivet inviterer, paradoksalt nok, leseren tett inn til seg, nesten som om det skulle være en fortrolig venn som snakker. Språket er i Ika Kaminkas nydelige oversettelse friskt, usentimentalt og bevegende.
