Det er ikke verst å sitte igjen med en følelse av opptur etter å ha lest 150 sider om fattigdom, utenforskap og en mulig voldtekt. Men tolv år gamle Sander, som er vår jeg-forteller, er en gutt med oppdrift. Han lar seg ikke pelle på nesa.
Harald Nortun tar oss rett inn i handlingen:
Vi skjønner at denne sommerferien ikke bare skal by på sol og glade dager.
Fattig, farløs og utenfor
Det er temmelig mye i livet til Sander som ikke er så enkelt. Han bor med moren i området som bare blir kalt «Slummen». Faren vet han ingenting om. Var han en tilfeldig fyr som dukket opp da moren jobbet som stuepike på hotellet? Kanskje hun ikke engang brydde seg om ham, kanskje var det et overgrep? Graviditeten gjorde uansett at hun aldri ble ferdig med videregående. Moren jobber fortsatt på hotellet. Sander føler skyld. Og han lurer på om han ligner på faren sin.
Nå har moren en ny kjæreste. Han er rik, men ufyselig. På skolen blir Sander mobbet.
Man kunne forventet en trist fortelling.
Når den ikke bare blir trist, så skyldes det Sanders pågangsmot og Harald Nortuns oppfinnsomhet. Nortun er god til å finne situasjoner som kan gi en forståelse av hvem Sander er.
Sander har en følsomhet overfor naturen, overfor dyr og fugler, men han har også en stahet i seg.
Religionskritikk
Den gjør seg gjeldende når han nekter å la seg kue av morens nye kjæreste, Håkon. Akkurat Håkon blir nærmest en karikatur på en autoritær kristen. Satiren over mennesker med religiøs overbevisning gir seg også utslag i beskrivelsen av Håkons søster. Der han er en maktmisbruker, er hun en vennlig, men troskyldig sjel som tror på engler og mirakler.
Her blir karaktertegningen vel lettvint, synes jeg, av en forfatter som ellers ikke tegner verden i svart eller hvitt.
Underholdende nok blir den troskyldige et uskyldig offer for en like uskyldig spøk fra Sander og vennen Tomas' side. Overilte handlinger som får store konsekvenser kan det komme mye god komikk ut av. Det kunne blitt enda pinligere hvis Nortun hadde strammet skruen et hakk.
Bygger selvtillit
Man kan innvende at det er mange parallelle historier her, der noen fisler litt ut. Stort sett synes jeg dette er gode forsøk på å vise hvordan Sander takler utfordringene i livet sitt.
En slik historie er når Sander midt i sommerferien møter Line. Hun er også utenfor på sitt vis, men hun er en kløpper til å tegne. Mens de tøffe guttene drar og bader, noe verken Line eller Sander får være med på, tegner Line blå flaggermus og andre vesener på Sanders armer og rygg. Det blir nesten som tatoveringer!
Plutselig blir Sander kul i de andres øyne, alle vil ha tatoveringer. Både Line og Sander løftes av dette møtet. De gir hverandre styrke og respekt. Det er fint skildret.
Sander er ikke uten slektninger i norsk barnebokverden. Han kan minne om både Bart i Arne Svingens «Sangen om en brukket nese» og Anton i Gudrun Skrettings «Anton og andre uhell». Dette er gutter som tar grep om sin egen stusslige tilværelse. De er outsidere vi heier på.
Og ja, Sander vokser i løpet av boken, han blir tryggere, får mer selvtillit. Og han kommer nærmere moren, som en gang for alle bekrefter at han er ønsket.
Slik endrer «Blå flaggermus» seg under lesingen, fra en bok som rett nok behandler utenforskap, mobbing og fattigdom – til en fortelling som også handler om vennskap, kjærlighet og endeløse muligheter.
