Kjærlig og vilt Islandsportrett

Einar Már Gudmundsson befester mytene om den egenrådige islendingen som kan klare det meste.

Einar Mar Gudmundsson

Einar Már Gudmundsson vant Nordisk råds litteraturpris i 1995 for romanen «Universets engler». Med «Islandske konger» har han skrevet en forrykende satire som karakteriserer den islandske folkesjelen - på godt og vondt.

Foto: Marit Hverven / NRK

At islendingene kan overraske alle, også seg selv, har årets EM-sluttspill i fotball ettertrykkelig vist. I romanen «Islandske konger» vrimler det av foretaksomme småkonger. Oppfinnsomheten kan føre til suksess, eller bane vei for finansakrobatene som nær satte hele landet over styr.

Moderne mytologi

Det finnes noen myter om islendingene. De er egenrådige og udisiplinerte, men også arbeidssomme og smarte. Einar Már Gudmundsson befester kjærlig mytene i sitt viltre portrett av den moderne islendingen.

Romanen «Islandske konger» er en samling elleville historier om den fiktive Knudsen-slekten, en gjeng oppkomlinger fra det like fiktive tettstedet Tangavik, som han følger fra 1700-tallet og frem til i dag.

Det starter med Arnfinnur Knudsen, som tar elevene med storm den dagen rundt 1960 da han ankommer skolen som ny lærer. Kledd i smalstripet dress, med det svarte håret tilbakestrøket av brylkrem, stiger han ut av Cadillacen og vinker til elevene som en glitrende amerikansk president. Elevene elsker ham fra dag én.

Einar Már Gudmundsson: Islandske konger

Einar Már Gudmundssons roman er et overflødighetshorn av viltre fortellinger. Med så mye oppdrift som familiemedlemmene i Knudsen-slekten oppviser, kan det enten gå veldig bra, eller veldig dårlig.

Berusende fortelling

Herfra går det i byks og kast. Noen overordnet handling er det ikke mulig å få tak i.

Jeg-fortelleren har altså vært elev av den fantastiske Arnfinnur Knudsen, som han løfter frem som en moderne sagahelt og fortellingens hovedperson.

Men det er så mange andres historier som må formidles, så mange navn, assosiasjoner og anekdoter fra Knudsen-slektens annaler som kan ha allmenhetens interesse, men som kan gjøre en stakkars leser alldeles forvirret.

Mennene har et trøblete forhold til alkohol: enten drikker de alt for mye, eller så drikker de ingenting. Kvinnene har et fritt syn på sex. De er dessuten blendende vakre. Blir det klisjéfylt? Jada.

Blir det overflatisk - for denne fylla skildres jo først og fremst som gladfyll? Joda, men så er også Einar Már Gudmundssons force denne gangen humoren og de utsøkt presise karakteristikkene.

Det blir vilt og muntert, men ikke bare; selvfølgelig harsellerer den gode Gudmundsson over mentaliteten som fikk driftige finansartister til å sno seg på hele nasjonens bekostning:

Mange sier at Ástvaldur Knudsen ville ha snudd seg i graven hvis han hadde sett hva som har skjedd med Tangavik i hendene på Jónatan Knudsen, for Jónatan og hans følgesvenner har solgt alle Tangaviks eiendommer, tømt sparebankene, pantsatt verdier og sløst bort pengene på prestisjeprosjekter, og så prøvd å holde alt gående ved hjelp av PowerPoint-presentasjoner.

Islandske konger (s.34)

På Island er alle konger

Tittelen på romanen kan synes paradoksal. Island har jo ingen konge. Nå er det de mange småkongene Einar Már Gudmundsson presenterer, med et og annet sveip innom danskekongene, som jo i lang tid var islendingenes overhode.

Vår egen kong Harald, den gang kronprins, og kong Olav omtales også i en anekdote, som like gjerne kan være sann som sinnrik fantasi.

Einar Már Gudmundsson har tidligere vist at han kan kombinere humor med det dypeste alvor. I «Islandske konger» er det satirikeren som viser seg.

Om islendingenes ikke-ekisterende sans for uniformer, skriver han:

Bestemoren min trodde for eksempel at de britiske soldatene som hærtok landet vårt under den annen verdenskrig, var speidere som drev med ablegøyer. Mange tror at folk mister den humoristiske sansen dersom de blir kledd i uniform.

Islandske konger (s.12)

Kjærlig blikk og kritiske stikk

Språklig fyndig, nærmest sagastil-knapp, kritiserer Gudmundsson myndighetene for at landsbyidiotene, som ofte trivdes i lokalsamfunnet, stort sett er forsvunnet: De er blitt bytte for institusjonene, noen sier på grunn av lønnsomhet, andre sier på grunn av ondskapen som følger lønnsomheten, skriver han, og skildrer også høyutviklede apparater som til og med gjør det mulig å oppdage de som er annerledes allerede i mors liv og så snappe dem vekk.

Det fargerike anegalleriet og spetakkelet Knudsenene steller i stand gjør «Islandske konger» til en fest. Kritikken av finansfyrstene, post festum, kunne godt ha vært hakket saltere.

Oversetter Tone Myklebost har gjort teksten lesverdig på norsk.