Skal man som hvit, etnisk nordmann omtale innvandrere fra ikke-europeiske land, er det viktig å holde tunga rett i munnen. Hvilke ord og begreper innvandrerne bruker om seg selv, er derimot noe helt annet.
Den rappkjefta fortelleren i Alain Mabanckous roman «Black Bazar» har bodd 15 år i Paris. Han kommer opprinnelig fra Kongo Brazzaville og nøler ikke med å omtale seg selv som neger. Kjærestens venninner selger sågar avnegringsmidler, kremer som skal gjøre huden hvitere.
Raljerer med stereotypier
Alain Mabanckou er selv født i Kongo Brazzaville. Han kom til Frankrike som 22-åring, der han har utgitt et titalls romaner pluss diktsamlinger og essays. I dag er han professor i fransk litteratur ved University of California, og bor nå i USA.
I «Black Bazar» får den afrikanske identiteten gjennomgå. Boken renner over av fraser om raser, fordommer alternerer med latterliggjøring eller angstbiteri. Dette er slikt Mabanckou kan skrive fordi han nettopp selv er multikulturell.
Fortelleren minner ikke så lite om hovedpersonen til den bosninsk-norske forfatteren Bekim Sejranovic. Hans jeg-forteller er også en selvbevisst jentefut som gjør narr av nasjonale stereotypier – og på samme tid bruker dem for å sette konflikter på spissen.
- Les:
Synneve Sundby har oversatt Alain Mabanckous roman til norsk. En del av de litterære og språklige assosiasjonene er nok tydeligere på originalspråket.
Alvor under vittighetene
Som når du ler av en dyktig standup-komiker, kan du ikke alltid vite når Mabanckou er alvorlig eller når han ironiserer.
Kranglevorne stemmer kommer til orde i romanen – enten det er «araberen på hjørnet» som vil se for seg en forening mellom Afrika sør for Sahara og Magreb under åndelig ledelse av Muammar Gadaffi – eller det er «Yves kort og godt ivorianer» som mener afrikanske menn bør hevne koloniseringen ved å komme til Europa og nedlegge hvite kvinner. (Romanen er opprinnelig skrevet i 2009 og har derfor ingen diskusjon av de mer religiøse konfliktene Paris har vært åsted for de siste årene.)
Selv kan fortelleren si det slik:
Følelser skaper en forfatter
«Black Bazar» er velturnert satire. Kallenavnene florerer – hovedpersonen selv går under navnet «Rumpolog», siden han har gjort vitenskap av sin lidenskap for rumper. Kjæresten omtaler han bare som «Opprinnelig farge», siden hun er sort som asfalt og absolutt ikke har prøvd seg på avnegringsmidlene.
Så mye handling er det ikke i romanen, der korrupte fedre, tam-tam-trommer og rasistiske naboer er selvfølgelige ingredienser. Jeg-fortelleren er en spradebasse som bruker penger på elegante dresser mens han bor på en trang hybel. Når kjæresten stikker av med deres felles datter og ny mann (= gamlekjæresten), kaster vår helt seg over skrivemaskinen – og det er frustrasjonene over forholdet som sprakk som blir til den romanen vi har i hendene.
De politiske utlegningene er kilometer fra å være korrekte. Romanen blir likevel mer småmorsom enn farlig.
Men Mabanckou har mer på agendaen. Den jeg-fortellende forfatteren in spe diskuterer det franske språket og dets muligheter, han tematiserer forfatterrollen og skrivingens funksjon. Her går nok noen av de franske referansene tapt i en ellers god oversettelse av Synneve Sundby.
Folk er folk
Oppsummert: «Black Bazar» er en bok som kan leses som rask underholdning. Den kan utmerket godt også leses igjen, kanskje litt saktere, så den underliggende satiren kan sive inn.
Boken er viktig fordi den sparker til konvensjonelle tabuer. Mabanckou viser et miljø der personene blir både menneskelige og gjenkjennelige som representanter nettopp for mennesket generelt, og ikke for en viss nasjonalitet eller hudfarge spesielt.
