NRK Meny
Normal

Hardcore realisme fra Velstands-Norge

Nina Lykkes middelklasseharselas er rå og gjenkjennelig, men ikke fortryllende.

Nina Lykke

– Kanskje er Nina Lykke (bildet) den skarpeste satirikeren i norsk litteratur i dag, skriver litteraturkritiker Knut Hoem.

Foto: Jo Michael

Nå er hun her, det kvinnelige motstykket til Dag Solstads gymnaslektor Elias Rukla. Hun heter Ingrid og holder på å gå på veggene på Oslos aller beste østkant. Hun har ektemann, som hun elsker pliktskyldig med en gang i uken, samt to voksne sønner, som ikke har lært seg å tørke seg bak. Resultatet er møkkete underbukser, som Ingrid kokevasker, mens hun lurer på hvorfor sønnene bare snakker til henne når de trenger pengene hennes.

Møkkete underbukser

Nei og atter nei

Nina Lykke skriver kjapt, treffende og gjenkjennelig. Desperasjonen virker ektefølt, skriver litteraturkritiker Knut Hoem om «Nei og atter nei».

De møkkete underbuksene er en vellykket metafor for et norsk sosialdemokrati anno 2016, hvor foreldre feier foran de bortskjemte ungene sine, og statsråder tar med seg toåringene sine på kontoret.

Romanen åpner med et sitat av den svenske statsministeren Tage Erlander fra 1956, hvor han advarer mot det han kaller «de store forventningenes misnøye», som kort fortalt går ut på at tap av livsmening går hånd i hånd med stigende velstand.

Dårlige nynorskromaner

Hos Solstad var det fortsatt muligheter til å finne mening i å lese verdenslitteraturen, men selv ikke her finner Nina Lykkes Ingrid noe fotfeste. Isteden blir hun sittende på lesesirkel med en debutroman skrevet på arkaisk nynorsk om en mann som ender opp med å ligge med en dame som viser seg å være hans halvsøster i en mørk vestlandsfjord.

Skarp satire

Nina Lykke skriver kjapt, treffende og gjenkjennelig. Desperasjonen virker ektefølt. Kanskje er hun den skarpeste satirikeren i norsk litteratur i dag. Det er det grunn til å rope hurra for. Det som mangler er dette «noe», som skiller litteraturen fra livet. Dette som jeg i mangel på andre ord vil kalle «det fortryllende».

Det er ikke tilstrekkelig at litteraturen er et speil. Den må være et trollspeil. Det er ikke tilstrekkelig med flere stemmer i romanen, romanen må også være flerstemmig. Ulike virkeligheter og verdensanskuelser må brytes mot hverandre, slik at leseren blir kastet frem og tilbake mellom ulike sympatier og antipatier.

Kanskje er det ikke nok at romanen sier nei og atter nei. På et eller annet nivå må den også si ja. Men da blir det kanskje ikke en fullt så effektiv satire?