Oppbyggelig mobbehistorie

Iben Akerlie debuterer med en velmenende barneroman, som nok får mange foreldre til å nikke entusiastisk. Vil yngre lesere like den like godt?

Iben Akerlie

Skuespiller og forfatter Iben Akerlie på Aschehougs hagefest i Oslo i sommer.

Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

«Lars er lol» er tittelen på Iben Akerlies første bok. Det er en slående tittel, den er lett å huske og den har en klar adresse til et ungt publikum. På Aschehougs nettsider er den kategorisert som en bok for barn i alderen ni til tretten. Dette er altså en roman for store barn som kan lese selv, om ikke akkurat ungdommer.

Trøblete forelskelse

Iben Akerlie: Lars er lol

Lovende debut om Lars med Downs.

Amanda er opp over ørene forelsket i Adam. Men Adam viser ikke samme følelser for Amanda. Uten å røpe for mye kan jeg vel gjette at det ikke bare er meg som får rett i mistanken om hvordan det går...

Men Iben Akerlie har en større agenda enn trøblete forelskelser. Det handler om mobbing. Det handler om å være annerledes, og om å tørre å stå i mot når flertallet - eller kanskje først og fremst "de kule" - vil latterliggjøre og henge ut den som er annerledes.

Omsorg for fadderbarna

Det er nytt skoleår, femteklassingene gleder seg til å få ansvaret som faddere for de nye, små førsteklassingene. Amandas fadderbarn er ikke helt som de andre. Lars skal begynne i Amandas klasse, og han har Downs syndrom. Amanda er redd for hvordan et eventuelt vennskap med Lars kan trekke henne ned i de andres øyne. Amanda er en som alltid har villet være usynlig. Nå blir hun plutselig synlig - fordi hun for å redde sitt eget skinn sviker Lars:

- Hvorfor gjorde du det egentlig?

- Jeg vet ikke, begynner jeg, fordi jeg var feig.

Kay nikker.

- Jeg òg.

- Det er en vag forklaring på en kompleks handling, men den ligger vel nærmere sannheten. Jeg gjorde det ikke fordi jeg er ond, men fordi jeg var feig. Problemet er kanskje bare at ond og feig er to sider av samme sak.

Iben Akerlie / Lars er lol (s 197)

Nei til nettmobbing

Iben Akerlie har et tydelig budskap. Men å gjøre gode intensjoner om til litteratur, er ingen selvfølgelig sak. Jeg tror vel ikke elleve år gamle Amanda ville sagt «en vag forklaring på en kompleks handling». Språket tilhører en voksen forteller, ikke det jeg-fortellende barnet. Litt for ofte blir det et brudd mellom ordene og den som liksom skal si dem. Denne utvendige og litt konstruerte stemmen er også til forkleinelse for virkelige scener, ekte dialoger.

«Show, don't tell» er et råd Akerlie kan ta til seg neste gang. For noen innvendinger til tross: Iben Akerlies engasjement vil jeg gjerne se mer av.

Ingen feinschmecker

Lars, gutten med Downs, er den som kommer best ut av fortellingen. Han skildres med varme og humor, og han får lov til å være sint. Han blir den mest levende skikkelsen i en bok der de virkelig dumme forblir dumme og heltinnen innser sine feil og gjør bot. Botsgangen er original og ektefølt, det skal Akerlie ha.

Å underbygge verdien av mangfold er prisverdig. Det gjør Kari Stai forbilledlig i sin ferske bok «Jakob og Neikob. Naboen» - men så har hun da også bildene å spille på. I en bok uten bilder må språket gjøre jobben. «Lars er lol» hadde vært enda bedre om den ikke fremsto fullt så voksent velmenende.