Moro på skriftfest

Som seg hør og bør ved en anledning som Einar Øklands 70-årsdag har Det norske samlaget utgitt et festskrift. Og, kanskje for å stå hovedpersonens hang til å snu og vende på det meste; boken har fått tittelen ”Skriftfest – Einar Økland 70”.

Einar Økland

Einar Økland ble æret med eget festskrift i anledning 70 årsdagen.

Foto: Terje Rudi

Uansett hvilken innfallsvinkel en velger for å nærme seg det skjønnlitterære forlaget som kaller seg Det norske samlaget og uansett hva man måtte føle i forhold til nynorsk, språkstrid, målreising og alt det der; én ting må vi innrømme forlaget: En helt forbausende evne til å finne og knytte til seg vittige hoder. Ofte er disse hodene også kloke, om enn ikke alltid. Det skulle også bare mangle.

Forfengelighet må til

Etter å ha lest meg gjennom skriftfesten tilegnet Einar Økland på 70-årsdagen er dette inntrykket befestet – og målbart; ettersom min nynorskkollega i motsatt kontorhjørne stadig måtte vite hvorfor jeg lo.

På det tidspunktet var jeg i gang med åpningen; nemlig BT-journalisten Jan H. Landros glimrende og ikke spesielt distanserte intervju med jubilanten selv. Tidlig i dette intervjuet snakker de to om forholdet mellom sakprosaen og lyrikken (jeg regner med at skjønnlitteraturen forøvrig er innbefattet). Der sier Økland følgende; ”Eg trur ikkje at det er betre å skrive eit dikt til lokalavisa enn å skrive eit brev til lensmannen, Mattilsynet e.l. Det går berre ut over lyrikken viss lyrikarane trur noko slikt. Sagt på ein annan måte: Du må vere forfengeleg, men du må plassere di forfengelegheit på ein listig plass. Har du ikkje gjort det, blir du ein tosk”.

Skarp tunge

Det utsagnet skulle langt på vei illustrere tre poeng som kommer ettertrykkelig frem i flere av Skriftfestens tekster; Øklands dype respekt for det alminnelige, folkelige og forakt for snobberiet, samtidig hans sterke motstand mot å gå i flokk og følge med andre.Til sist; mannen er utstyrt med en skarp tunge. I Øklands verden, har jeg lært nå, er det å motsi seg selv ingen uting. Mannen er kontrær, påstår en av tekstene. Samlagssjef Sverre Tusvik kan lystig fortelle hvordan det gikk da Bokklubben Nye Bøker ville han skulle overtale Økland til å skrive en roman til (den siste kom på 70-tallet). Den gode forfatters svar var ifølge Tusvik typisk: Hvis det var slik fatt, skulle han aldri mer skrive en roman.

Minst to av tekstene i denne samlingen fremhever Øklands posisjon og rolle som litterær konsulent. Et poeng som kommer i tillegg til Sverre Tusviks; at han var vennlig med de manus han ville refusere og streng med de han likte, er den litterære kvaliteten også i disse brukstekstene. Det foreslås endog å gi dem ut – noe som later til å være en glimrende idé.

Som antydet i begynnelsen; mye av dette er både klok og underholdende lesning – Agnes Ravatns tekst bør i så måte fremheves, sammen med Ragnar Hovlands lett surrealistiske fortelling om en tur til Havanna sammen med Økland.

Nynorskingene

For en som ikke tilhører det gode nynorske selskap er det også artig å notere seg – enda en gang – at nynorskingene (et uttrykk Økland skapte og ga et mer perfid innhold enn det har i dag) ikke blir mer beskjedne med tiden – heller ikke i forhold til sin egen rolle og posisjon i norsk historie. Hverken som forfulgt minoritet, norskdommens garantister eller allvitere som har gjort det meste før.

Slik er lite nytt under den i hovedsak vestnorske sol. Ottar Grepstads artikkel, blant annet om ulike utgaver og versjoner av bladfenomenet ”Dølen” blir slik først virkelig interessant i det den nærmer seg kontaktpunktene med Einar Økland selv og hans usedvanlige evner som samler.

Det er all grunn til å lese og glede seg over denne skriftfesten. Finner man ikke noe å glede seg over her, vil jeg anbefale en humørpille – for eksempel en original Økland-tekst. Eller; Eldrid Lundens fine oversettelse av Joni Mitchells sangtekst ”Shine” – her tilegnet Einar Økland. Gratulerer med dagen, merkelige mann.