NRK Meny
Normal

Min fars tegnemaskin

Det er relasjonen mellom en far og en sønn som sirkles inn i Torgeir Rebolledo Pedersens siste diktsamling, hvor sønnen er posisjonert bak et følsomt, observerende dikterjeg, og faren på sin side bak et gedigent tysk apparatur – en tegnemaskin.

Torgeir Rebolledo Pedersen

Torgeir Rebolledo Pedersen skriver dikt med pust og fremkommelighet som fortjener et stort publikum.

Foto: Oktober forlag

I forholdet mellom de to er det både dette motsetningsforholdet, disharmonien mellom de to generasjonene og mangelen på jevnbyrdig kontakt, og samtidig et nært slektskap som tegnes opp – sønnens ønske om å forsone seg med opphavet, som i dette lille fragmentet: ”fars fot/ er også min fots far/ mine føtter skodd/ fars føtter skodd”. Som farens sønn er jeget uunngåelig en direkte forlengelse av farens fysiske kropp, samtidig som han er en annen. Vi er nok inne i en klassisk fadermords-tematikk, der barnets trang til å skrive den sterke, faderlige tilstedeværelsen ut av diktene manifesterer seg.

Verden og jeg

Torgeir Rebolledo Pedersen: Min fars tegnemaskin

Torgeir Rebolledo Pedersen: Min fars tegnemaskin. Oktober forlag 2008

Foto: Oktober forlag

I Rebolledo Pedersens poesi er det kort vei fra den intime, familiære sfæren til Europa-politikk og ytringer som angår en større offentlighet, som snakker på vegne av en bestemt generasjon. Farens karriere som arkitekt knyttes til de rene, rette linjene og linjaltegnede strekene på arket, den feilfrie, mønstergyldige presisjonen som må til for å bygge landet i etterkrigs-Norge.

(...) noen vil ha arkitektur

andre vil ha revolusjon

der man får både

arkitektur og revolusjon blir det

mindre og mindre arkitektur

og mer og mer Gulag

far vil ikke

ha revolusjon

og arkitektur er et for stort ord

å ta i sin munn mener far (...)

Tilgjengelige dikt

Torgeir Rebolledo Pedersen er en av de poetene som gjør meg oppriktig lei meg for at poesi har såpass smal gjennomslagskraft i Norge. For dette er dikt som burde kunne bli lest av alle. Det fins et enormt tilgjengelig nærvær her, det er en bestemt rytme og fremkommelighet i diktene som gjør at blikket ubesværet glir nedover papiret og diktene lett lar seg lese, nærmest av seg selv. De rytmiske gjentakelsene og sirkelformasjonene, der diktenes anslag gjerne kommer tilbake mot slutten i endret form og biter seg selv i halen, er enkle, formmessige grep som tilfører luft og åndedrett til diktene. Samtidig er det en kraft og et alvor bak de rytmiske, nesten flytende konstruksjonene.

I et intervju ser jeg at poeten selv uttaler at dette er en samling han håper at hans egen, ikke-poesilesende far skal lese, med følgende begrunnelse: ”jeg tror han ville ha glede av den”. Dette er selvsagt et ønske som burde omfatte langt flere ikke-poesilesende fedre enn Rebolledo Pedersens egne, spesifikke far. Jeg tror det er mange, svært mange, som vil kunne ha glede av denne diktsamlingen, også blant dem som ikke leser poesi.