NRK Meny
Normal

Bittet

Fredag ble Hilde Hagerup tildelt litteraturprisen for beste barne- og ungdomsbok av Kultur- og kirkedepartementet. Det var fullt fortjent.

Hilde Hagerup

Hilde Hagerup har skrevet en virkelig god ungdomsroman.

Foto: NRK / NRK

"Bittet" er en usedvanlig sterk og velkomponert roman.

Skulle jeg plassere Hilde Hagerup i et litterært landskap, kan hun best sammenlignes med seg selv. Hun har nemlig skrevet godt om oppvekst, vennskap og mobbing før. Men i denne boken ser jeg også et slektskap med Harald Rosenløw Eeg, som ofte har outsidere i sine ungdomsromaner. Som ham lar Hilde Hagerup en strime av håp glimte frem under all motløshet og mørke.

Puppefiksert pervo

"Bittet" - ungdomsroman av Hilde Hagerup

Hilde Hagerup: Bittet. Aschehoug 2007

Foto: Aschehoug forlag

"Bittet" er en mørk roman. Vi møter fjorten år gamle Jonas Nilsen. Han teller dager til mamma kommer hjem fra fengselet. Hun tror Jonas er med i elevrådet, har kjæreste og venner.

Men han har nok pyntet litt på virkeligheten. Jonas er klassens nerd. Eller pervo, som de andre kaller ham. Han er over det normale puppefiksert, og blir han provosert, tar det helt av. Det hjelper ikke så mye å ha en lærer som vil være kompis med alle. Heller ikke hos den drikkfeldige faren kan Jonas finne støtte:

"-Tar de deg, Jonas?

- Hvem da?

- I klassen. Får du mye bank?

- Nei.

- Litt, får du?

- Nei.

Jonas trodde faren skulle le. Han så sånn ut. Rar i øynene. Så ned. Men plutselig kasta han seg over ham. Det skjedde så fort. Hodet i bakken. Jonas hadde ikke kontroll. Han sloss ikke imot. Han bare lot det skje. Lang og stiv som en pinne. Farens kne i magen. Svettelukt i nesa. Pusten i øret.

Bank. Bank. Bank.

Inn i nesa. Inn i brystkassa. Et eller annet varmt og søtt rant ned i ganen og Jonas Nilsen visste at det var blod. Det var likevel ikke nært. Det var langt borte. Som om det ikke skjedde med ham. Som om det skjedde et annet sted.

- Du må lære å forsvare deg, hviska faren. - Det skjønner du. Det blir ikke lettere. Skjønner du det?" ( s. 79)

Drømmer i knas

Det er liv i dialogene, i et språk som er muntlig, friskt og direkte, men som likevel ikke blir påtatt ungdommelig. Jeg liker også godt romanens komposisjon, med sceniske skift mellom morens celle og Jonas i klasserommet. Tilbakeblikkene på tiden før moren så ulykksalig kjørte ned en mann i fylla setter drømmene til Jonas i et perspektiv. Men der Jonas tror han kan begynne på nytt, kvitte seg med løgnene og finne frem til det vakre, slår realismens harde knyttneve tilbake.

De voksne ser ikke gutten som vil bli sett, de som skulle tatt ham under sine vinger, tar de andres, mobbernes parti. Det er vondt, og det er stygt.

Men Hilde Hagerup er en forfatter som turnerer sine virkemidler med omhu. Tekstens driv, energi og ikke minst humor blir en motvekt til alt det dystre.

Kunstig Krattbo

Har jeg ingen innvendinger mot romanen? Joda, men det er en bagatell. Jeg misliker navnet på det oppdiktede tettstedet der Jonas bor.

"Krattbo" er et navn som skurrer i mine ører. Så vidt jeg vet finnes det ikke noe slikt stedsnavn i Norge, og det er det sikkert en grunn til. Å lage et fiktivt navn på et fiktivt sted er vel og bra, men når navnet er såpass konstruert som her, blir det for meg forstyrrende for gehalten i den svært realistiske historien. Vi befinner oss jo så desidert langt fra "Bakkebygrenda".