NRK Meny
Normal

Krim uten offer

I "Austerrike" mangler både offer og etterforsker, likevel peker boka på ondskap. Juristen som sitter i avhør er tiltalt for en uspesifisert gjerning.

Nils Henrik Smith

Forfatter Nils Henrik Smith lokker oss til å tro at det handler om ondskapens vesen.

Foto: Ingeborg Skrudland /Samlaget

"Austerrike" av Hils Henrik Smith

'Austerrike', av forfatter Nils Henrik Smith, Samlaget. 2009

Foto: Samlaget

Anmeldt av Mie Hidle:

Nils Henrik Smith er en ung forfatter fra Bryne, bosatt i Bergen. Han debuterte for to år siden, med «Manhattan Skyline», som han fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Nå følger han opp med en slank, liten roman med tittelen «Austerrike».

Teksten har form av en monolog brutt opp i småstykker, ofte på mindre enn en side hver. Den som snakker, er en jurist som sitter i avhør, mistenkt for en ikke spesifisert ugjerning. Forlaget kaller boken «ein krim utan offer, utan etterforskar, uten dommar». I praksis blir det leserne som tar opp forklaring her, men det er altså uklart hva tiltalen er, for ikke å snakke om motivet og forhistorien.

Uetisk i Sørøst-Asia


Lenge tror man likevel at man vet hvor man er på vei, for det er mange elementer her som peker mot grunntemaet ondskap: Den anklagede juristen jobber for et flernasjonalt selskap som driver uetisk råvareutvinning i Sørøst-Asia. Han hevder skamløst at sannheten bør defineres rent instrumentelt. Men vi får også høre om hans trang til å forstå vietnamkrigen da han var ung, og om hans holdninger til eget og andres seksualliv.

Mer sentralt i beretningen står et skamfert hundelik, en savnet tysk guttunge på norgesferie og en tidligere tysk soldat som har deltatt under okkupasjonen av Norge og siden bosatt seg i Hitlers hjemland, Østerrike.

Ja, her er til og med en referanse til Josef Fritzl, nok en forbindelse til Østerrike, og altså til bokens tittel. Man begynner altså så smått å vente seg en refleksjon over ondskapens vesen.

I det minste ser man for seg at de historiske perspektivene og de til dels makabre hendelsene som etter hvert dukker opp rundt hovedpersonen, skal gå opp i en høyere enhet, slik som i Arne Lygres roman ”Et siste ansikt”, som denne boken faktisk minner litt om både i format og stil. Det forvirrende er at Smith aldri gir oss den syntesen Lygre skapte; han bringer oss ikke dit vi venter å havne.

Fruktbar forvirring


Smith har god kontroll over språk og virkemidler. Det gjør meg tilbøyelig til å tro at han vet hva han holder på med. Hadde han skrevet bare hakket mindre stringent, ville den forvirrende utviklingen i denne romanen ha fått meg til å lure på om han rett og slett hadde mistet grepet over strukturen og valgt å gi beretningen fragmentarisk form for å kamuflere det.

Som det er, velger jeg å tro at Smith har intendert den forvirringen han skaper.Det gjør det til en altoverveiende god forvirring og det gjør dette til en bok det er morsomt å lese – og å tenke på etterpå.