NRK Meny
Normal

Tysk suksessforfatter: – Altfor mange dårlige bøker om andre verdenskrig

Forfatter Daniel Kehlmann mener det er viktig for unge tyskere å forholde seg til andre verdenskrig. – Vi har ikke lagt det bak oss enda.

Daniel Kehlmann

En av karakterene i Daniel Kehlmanns nye roman er basert på tv-psykopaten Dexter.

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

Kehlmann er i disse dager norgesaktuell med ikke bare én, men to romaner: Jeg & Kaminski og den ferske F, som kom ut på tysk for bare noen få måneder siden.

Glad for at debutboken ikke slo an

Tyskeren debuterte som forfatter i 1997, da han var 22. Hans gjennombruddsroman, Oppmålingen av verden, kom ut i 2005 (på norsk i 2008), og har blitt omtalt som det siste tiårets største tyske boksuksess.

– Jeg ble ikke berømt etter debutboken min. Den ble ikke omtalt, fikk få anmeldelser og solgte ikke så bra. Det var ganske kjipt da, men nå er jeg glad for det. Det ga meg sjansen til å utvikle meg som forfatter før det eksploderte og jeg plutselig ble veldig kjent.

F handler om de tre brødrene Martin, Eric og Iwan Friedland. En av dem er en prest uten tro, den andre er en forretningsmann uten penger. Den tredje, kunstneren Iwan, prøver å forsone seg med tanken på at han sannsynligvis alltid kommer til å være middelmådig.

– Er dette noe du også har tenkt mye på?

– Ja, selvfølgelig. Men jeg tror at de fleste forfattere og kunstnere tenker sånn. Jeg holdt et foredrag en gang for Det tyske Shakespeareselskap og snakket om akkurat dette. Han er en av de forfatterne som får alle andre til å føle seg middelmådige. Men jeg mener at det er a å være klar over sine begrensninger og allikevel prøver å gjøre sitt beste.

«Du har rett,» sa jeg ettertenksomt. «Hvordan lever man med at man ikke er Rubens? Hvordan ordner man seg? Til å begynne med tenker man jo i alle sammenhenger at man er et unntak. Men knapt noen er et unntak. Per definisjon.»

Daniel Kehlmann / F, s. 80, oversatt av Sverre Dahl

Friedland-guttenes fraværende far, Arthur, blir selv verdenskjent som forfatter etter at boken hans knyttes til to selvmord (en «selvmordsbølge», slik som mediene i romanen omtaler det).

Hovedpersonen i Arthurs bok, Mitt djevelske navn skal være Ingen, heter F. Men det er ikke grunnen til at Kehlmanns roman fikk denne bokstaven som tittel.

– Når man skal lagre noe på datamaskinen, må man gi filen et navn. Jeg skrev først «F» bare for å ha en tittel, men så tenkte jeg at det ga mening. Dette er jo en familieroman og F er den første bokstaven i Friedland. Jeg er ganske dårlig med titler og vennene mine er vanligvis negative til titlene mine. Men alle likte «F», merkelig nok, så hvorfor ikke? sier Kehlmann til NRKbok.

Daniel Kehlmann

Flere av Kehlmanns bøker foreligger allerede på norsk. I vår kommer to til.

Foto: Gyldendal

– Forfattere som skriver humoristisk står mer i mørket enn andre

Finanskrise, falskneri, frykt og vanskelige familierelasjoner er alle temaer som Kehlmann tar opp i romanen – med en god dose humor. For eksempel når presten Martin spiser sjokolade mens han lytter til troende i skriftestolen.

«Jeg kan bare gi Dem syndsforlatelse hvis De har et ærlig ønske om å forandre Dem.» Mobilen min vibrerer. Jeg plukker den frem og på skjermen ser jeg nummeret til Erics kontor. Det er underlig, for Eric ringer meg aldri. Men nå kan jeg ikke ta den. «Jeg vet ikke. Jeg vet ikke. Jeg vet ikke.» «De vet om De vil slutte å drikke?» «Jeg skulle gjerne ville la være å drikke, men jeg vil drikke.» Er dette en klok eller absurd distinksjon? Telefonen slutter å vibrere. «Spiser De noe der, herr prest?» «Nei! Prøv å ikke drikke i to dager. Det er jo en begynnelse. Så kan De komme hit igjen!»

Daniel Kehlmann / F, s. 77-78, oversatt av Sverre Dahl

– I Tyskland ble F lest som en veldig seriøs bok. Tyskere tar alt så seriøst. Men jeg hadde det kjempegøy mens jeg skrev det. Det er mye humor i bøkene mine.

Scenen i skriftestolen er en av hans favoritter.

– Jeg ville vise Martin i arbeid. Jeg lurer alltid på hva prestene tenker på når de hører skriftemål. Og så tok jeg det et skritt videre: Han er jo alltid sulten, hvorfor ikke la ham spise der inne?

– Er det vanskelig å skrive humoristisk?

– Jeg synes det, fordi man har ingen garanti for at andre kommer til å le av det du ler. Når man skriver godt om noe som er trist, kan man være sikker på at de fleste kommer til å synes at det er trist. Men med humor, selv om man skriver godt, kommer det alltid til å være folk som ikke liker det. Det er ting som jeg synes er ekstremt morsomme og andre synes ikke at de er morsomme i det hele tatt. Forfatteren som skriver humoristisk, står mye mer i mørket når det gjelder hvordan boken kommer til å bli mottatt.

Daniel Kehlmann

Forfatter Daniel Kehlmann synes det er vanskelig å skrive humoristisk, men bøkene hans inneholder ofte elementer av komikk.

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

– Vi har ikke lagt andre verdenskrig bak oss

Gjennom årene har utallige forfattere og filmskapere brukt Tysklands rolle under andre verdenskrig som utgangspunkt for sine verk. Det har ikke Kehlmann gjort –enda.

– Hvis man skal skrive om andre verdenskrig, må man skrive noe som er originalt. Det finnes altfor mange dårlige bøker om den perioden i historien. Jeg har lyst til å skrive om det en eller annen gang; jeg har bare ikke funnet ut hvordan. Jeg synes at det er viktig å snakke om det. Det er ikke noe vi har lagt bak oss enda – det er faktisk stikk motsatt.

– Føler du at det er noe som din generasjon er opptatt av?

– Ja, og med rette. Dette kommer til å være viktig for generasjoner fremover, tror jeg, men kanskje spesielt for min generasjon, sier den nå nesten 40 år gamle forfatteren.

– Vi er de siste som har mulighet til å snakke med gjenlevende vitner fra krigstiden. Tiden renner ut for oss. Personlig har jeg ikke funnet ut hvordan jeg kan skrive om det på en original måte. Da er det bedre å ikke skrive noe i det hele tatt. Men, ja, jeg har absolutt lyst til å gjøre det, så snart jeg finner en god måte å gjøre det på.

Inspirert av Dexter

I F har inspirasjonen kommet fra helt andre hold. Blant annet er karakteren Eric Friedland inspirert av Dexter, fra den populære tv-serien med samme navn.

Jeg ser på datteren min, datteren min ser på meg, og for å si noe, spør jeg: «Skriver du på en oppgave i dag?» «Ja, i matematikk.» Jeg gratulerer meg selv, nå virker jeg som en far som følger med og deltar, selv om jeg jo vet at barn hele tiden har lekser å gjøre. En eller annen prøve skal alltid avlegges, hver eneste dag kan man regne med noe ekkelt. «Vet du noe om denne rødvinsflekken?» Hun rister på hodet. «Hvis det var deg, så bare si det. Du vil ikke bli straffet.» «Jeg drikker ikke vin!»

Daniel Kehlmann / F, s. 135, oversatt av Sverre Dahl

– Det jeg likte med den første sesongen av Dexter, var at det ikke var intuitivt for ham hvordan han skulle oppføre seg i forskjellige sosiale sammenhenger. Han måtte fortelle seg selv at nå måtte han smile, nå måtte ta noen i hånden og så videre, for å virke «normal». Det samme ville jeg at karakteren min skulle gjøre, og det var utgangspunktet for å skrive om Eric, forklarer Kehlmann.

– Etter hvert så tror jeg at noen av dem som står bak Dexter begynte å tenke at folk måtte bli mer glad i ham. Han begynte å ha ekte følelser for søsteren sin, sønnen, kona; han ble mer som en vanlig karakter. Jeg likte ikke det. Det var morsomt å se noen som ikke hadde normale følelser for andre.

– Henter du ofte inspirasjon i tv-serier og filmer?

– Nei, egentlig ikke. Men jeg synes at en tv-serie som The Sopranos, for eksempel, er som et genialt stykke litteratur. Det er få romaner som er like gode som The Sopranos.

– Jeg prøver ikke å si noe dypt om verden vi lever i

Både tyske og norske anmeldere mener å ha funnet i F en underliggende kritikk av den moralske tilstanden i vårt samfunn i dag. Det avviser forfatteren blankt.

– Mange tror at jeg har noe veldig dypt å si om hvordan samfunnet fungerer, om at alt er bedrageri og løgn i verden, men jeg har ikke det. Jeg har ikke inntrykk av at folk lyver hele tiden. Noen lyver og bedrar, men jeg synes folk generelt er overraskende ærlige.

– Jeg er ikke så pessimistisk, men det er måten journalister og anmeldere tolker boken på. De tror at jeg prøver å si noe generelt om verden vi lever i, men det gjør jeg ikke. Jeg er faktisk skeptisk til forfattere som gjør det.