NRK Meny
Normal

– Jeg vet å trykke på de rette knappene

Forfatter Marlene van Niekerk har hisset på seg både lesere og regjeringen i hjemlandet Sør-Afrika.

Marlene van Niekerk

Marlene van Niekerk skriver om apartheidtiden i romanen «Agaat».

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

– Hun blir litt snillere når hun er i ferd med å dø, men i ung alder er hun manipulerende og ond. Hun er en vamp, sier van Niekerk med alvor i øynene.

Det er hovedkarakteren i hennes egen roman Agaat hun snakker om: den hvite gårdseieren Milla de Wet.

Romanen kom ut på norsk rett før jul, og den prisbelønte forfatteren er nå i Norge for aller første gang.

Basert på en virkelighetens «Agaat»

Klippet av håret og vasket hodet med tjæresåpe og deretter med sjampo og smurte med salve. Forferdelig eksem. Pirket ut klumpene med ørevoks med fyrstikker og bomull og klippet neglene. Litt av en kamp å få pusset tennene. Tannkjøttet betent, flere råtne tenner. Melketenner, heldigvis, må trekkes alle sammen. (...) Sårskorper, sårflekker overalt. Halvlam, den lille kroppen.

Marlene van Niekerk / Agaat, s. 495-496

Året er 1953 i et Sør-Afrika under apartheid. Barnløse og ulykkelig gifte Milla de Wet har funnet en liten jente grovt mishandlet og forsømt i arbeidernes hytter på familiens gård.

Det er starten på et forhold som strekker seg over 43 år og nesten 730 sider i Marlene van Niekerks storverk Agaat.

Boken kan leses som en allegori over apartheidregimets framvekst og fall, hvor karakterene inkarnerer raseskillepolitikken som fortsatt preger landet. Men den er også en fortelling om maktforhold i intime relasjoner.

– Historien er basert på noen jeg kjente i min barndom. Hun var som Agaat i boken. Jeg forsto ikke som barn hvorfor hun hadde en såpass privilegert posisjon i den familien. Så fant jeg ut at det var fordi hun hadde blitt adoptert og senere blitt barnepike for barna i huset. Resten har jeg funnet på, sier van Niekerk til NRKbok.

Historien er fortalt kun fra den hvite kvinnens perspektiv, gjennom blant annet tilbakeblikk og dagboksnotater. Nåtiden er 1996, to år etter at apartheid ble avviklet.

Agaat

«Agaat» er Marlene van Niekerk andre roman.

Foto: Forlaget Press

Milla har blitt 70 år og lider av nervesykdommen ALS. Hun kan verken snakke eller bevege seg. Agaat, som nå fungerer som både hushjelp og sykepleier, er alt hun har.

Forfatteren sier selv at hun ikke kunne ha fortalt historien gjennom øynene til noen av de andre karakterene.

– Jeg tror at boken ville blitt håpløst sentimental hvis jeg hadde gjort den svarte kvinnen til fortelleren. Det var mer interessant for meg å la historien hennes bli fortalt fra de hvites perspektiv, de som satt med makten, forklarer forfatteren.

– Hvem tror du er sadisten her?

Idet historien om Milla og Agaat på gården Grootmoedersdrift folder seg ut, blir man også kjent med Millas mor, med hennes ektemann Jak og med Jakkie, sønnen hun føder bare noen år etter å ha adoptert Agaat. Gutten ender opp med å bli sterkere knyttet til sin svarte barnepike enn til sin egen mor, noe som gjør Milla rasende.

Nok en gang skyller hun kluten, vrir den opp, vasker bort såpen.

(...) Hun tørker underlivet mitt. Håndkleet kjennes hardt.

Jeg beklager at jeg protesterte. Tråkk ikke en levende død på tærne. Følelser begynner i føttene.

Marlene van Niekerk / Agaat, s. 205

– Milla utnytter alle. Hun vokste selv opp med en undertrykkende mor og det fører til at hun som voksen stadig prøver å finne måter å komme i en maktposisjon på. Og hun velger selvfølgelig å omringe seg med mennesker som hun kan dominere og utnytte, spesielt følelsesmessig. I slutten av livet blir hun syk og lammet, og da begynner hun å reflektere over sin egen natur.

Valget av ALS som sykdommen som sakte, men sikkert tar livet av Milla de Wet, var ikke tilfeldig.

– Med en bok som denne, må man spørre seg hvem som egentlig er sadisten her, sier van Niekerk og smiler ut av den ene munnviken.

– Forfatteren?

– Ja, nettopp. Jeg valgte ALS fordi jeg ville gi henne en sykdom som lammet henne totalt fysisk, men ikke mentalt.

«Vi er ikke sånn!»

«Bøker som denne er selve grunnen til at folk leser romaner», skrev litteraturkritikeren i The New York Times om Agaat i 2010. Forfatteren hadde på det tidspunktet allerede gitt ut blant annet dikt, noveller og en annen roman, som hun fikk den prestisjetunge Noma-prisen for.

Likevel sier hun at hun har opplevd mye fiendtlighet i hjemlandet. Det begynte allerede med Triomf, hennes debutroman fra 1994. Den handlet om en familie i Sophiatown, en viktig bydel i Johannesburg som under apartheid ble jevnet med jorden og bygd opp på nytt. Den fikk nye beboere, den hvite, fattige arbeiderklassen, og et nytt navn: Triomf.

– Boken min handlet om en hvit familie i Triomf. De er det amerikanerne ville kalt white trash. Det var mange afrikandere som ble sinte. De mente at jeg hadde gitt et feilaktig bilde av afrikanderbefolkningen, som jeg for øvrig er en del av; at jeg hadde fremstilt dem som en gruppe mennesker som fortjente sin skjebne og sin isolasjon.

– Jeg fikk eksemplarer av boken min i posten fra folk som hadde skrevet tvers over sidene «Vi er ikke sånn!», sier van Niekerk.

Kritikken lot heller ikke vente på seg da Agaat kom ut.

– Hvis du er en forfatter som stiller spørsmål ved, for eksempel, hvem landet tilhører eller hva som er afrikaans' rolle som språk, vil alle med et identitetsproblem i den hvite afrikanderbefolkningen hisse seg opp. Mine bøker ser ut til å trekke til seg den slags fiendtlig respons fra folk med en viss politisk agenda.

Fikk hatbrev fra statsråd

Det er ikke bare afrikandere, etterkommerne av nederlandske, franske og tyske innvandrere i Sør-Afrika, som har lite til overs for den prisbelønte forfatteren.

– Nylig skrev jeg et dikt hvor jeg kritiserte den dårlige tilstanden til sør-afrikanske skoler; nå, 20 år etter frigjøringen. Jeg fikk et brev fra en statsråd som mente at jeg var en rasist av den verste sorten. Så nå har jeg fått pepper fra begge sider. Det tyder kanskje på at jeg trykker på de rette knappene, sier van Niekerk før hun fortsetter:

Triomf

«Triomf» var boken som ga Marlene van Niekerk den prestisjetunge afrikanske NOMA-prisen i 1995.

Foto: Jonathan Ball Publishers

– Noen ganger lurer jeg på om jeg burde holde kjeft og ikke si noe mer. Men situasjonen i Sør-Afrika er altfor prekær akkurat nå, så jeg føler jeg må fortsette å si ifra.

Om rasismen som spiller en så sentral rolle i Agaat, sier forfatteren at Sør-Afrika fortsatt har en lang vei å gå.

– De første årene etter 1994 hadde vi alle en følelse av at vi kunne lege disse sårene som hadde oppstått på grunn av segregasjon og rasisme. Men det er tydelig nå at hvis du ikke gjør noe med den økonomiske ulikheten i landet, er det vanskelig å skape et ikke-rasistisk samfunn.

– Er det derfor utdanning er et så viktig tema for deg?

– Ja, forandring må begynne med at folket har kunnskap og kan stille krav til regjeringen. Det høres kanskje litt kynisk ut, men det virker som om ANC (Den afrikanske nasjonalkongressen) synes det er helt greit at en stor del av befolkning er altfor dårlig utdannet og dermed ut av stand til å kreve forandring.

Samtidig som hun ikke lar seg tie, sier van Niekerk at hun ikke har et idealisert syn på litteraturens gjennomslagskraft i politikken.

– Jeg tror at litteraturen har så stor effekt på noe noe sted i verden, heller ikke i Sør-Afrika. Man bør ikke være altfor idealistisk. Det betyr ikke at forfattere ikke kan bidra til å gjøre folk mer bevisste på problemer i samfunnet. Men hvis forfattere vil gjøre en forskjell, må de delta i den offentlige debatten og skrive om utdanningssystemet, skrive om helsevesenet, om fattigdommen og så videre, utdyper hun.