– Nye funn kan endre alt

Bea Uusma har brukt 15 år av sitt liv på å finne ut hva som egentlig skjedde med deltakerne i den svenske Andréekspedisjonen i 1897, som brått døde og først ble funnet 33 år senere. Nå mener hun gåten er løst, men hvem vet?

Bea Uusma foran polarskuta Fram

Bea Uusma har brukt 15 år på å lete etter svaret på hva som gikk galt med de tre svenske polfarerne som forsøkte å nå Nordpolen i luftballong. Nå har det blitt bok: 'Ekspedisjonen. En kjærlighetshistorie'.

Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

Den svenske forfatteren Bea Uusma innser at hun trolig ikke blir ferdig med mysteriet rundt den første og eneste svenske polekspedisjonen. Hun har allerede brukt 15 år av livet på å nøste opp i dette mysteriet, som har opptatt svenskene så lenge. Det dukker stadig opp nye ledetråder, forteller hun når NRKbok møter henne på Fram-museet i Oslo.

– Selv om boken er ferdig, er ikke jeg ferdig med Andréekspedisjonen. Jeg kommer meg meg visst ikke ut av det. Det er vanskelig å avslutte, sier Uusma.

«Se!» utbryter forfatteren ideet vi kommer inn på museet. Det er første gang hun ser den norske treskuten som brøt seg fram i isen over Polhavet, med Fridtjof Nansen ved roret, før den svenske vitenskapsmannen Salomon August Andrée forsøkte å komme først til Nordpolen via luftveien - i en heliumballong.

– Det er så utrolig å se dette i virkeligheten, sier hun og peker ivrig mot båtens skrog og forteller hvor fascinerende det egentlig er at skroget er designet med avrundede kanter, for å kunne bryte opp isen og ikke kjøre seg fast.

Alt begynte på en kjedelig fest

Ekspedisjonen

Sommeren 1897 tok tre svenske polforskere av i en hydrogenballong for å nå Nordpolen. 33 år senere ble deres døde kropper funnet i isødet. Dødsårsaken har siden vært et mysterium.

Foto: Cappelen Damm

«Ekspedisjonen. Min kjærlighetshistorie» handler om Sveriges eneste, og mislykkede polekspedisjon - Andréekspedisjonen. Tre menn på vei til Nordpolen i luftballong forulykket, all ble funnet døde. Forskere har studert både funn av gjenstander og selve likene, men ingen har hittil kunnet fastslå dødsårsaken.

Mange har forsøkt å finne svaret på hvordan de tre mennene kunne lande helskinnet med luftballong, gå i land på Kvitøya, for deretter å omkomme, helt uten noen åpenbar grunn.

Bea Uusma dumpet mer eller mindre tilfeldig over historien om ekspedisjon på en fest, hvor hun satt og kjedet seg.

"Jeg trakk en bok ut av bokhylle. «Med Örnen mot polen. Andrées polarexpedition 1987». Jeg begynte å lese. Så reiste jeg meg fra stolen og gikk hjem. Boken tok jeg med meg", skiver hun i forordet. Dette var på midten av 1990-tallet.

Det finnes noe så veldig eksistensielt og sørgelig med det lille mennesket som er tatt ut av sitt vanlige liv, som er altfor langt borte, som er ensom og fryser. Det tiltaler meg noe enormt. Jeg gripes av det og vil inn i det.

Bea Uusma

Besettelsen

Bea Uusma har gått til løs på mysteriet med en iver som minner om besettelse. I 15 år har hun lett etter svar. Hun har forsket på de døde kroppene og rester fra ekspedisjonen, bladd i gamle brev og fotoalbumer, møtt gjenlevende slektninger, alt for å finne ut hva som skjedde med de tre mennene.

Attpåtil har hun studert medisin og utdannet seg til lege, for å kunne sette seg bedre inn i saken. Som lege har hun fått bedre innpass i fagmiljøer enn hun kunne ha drømt om, forteller hun.

– Hvis det ikke var for at jeg utdannet meg til lege samtidig, hadde jeg ikke kunnet løse gåten, for man behøver den medisinske kunnskapen for å kunne sette seg inn i ulike dødsårsaker. Om man er lege har man en vei inn overalt.

Uusma har blitt svenskenes ekspert på poloarekspedisjoner etter at hun skrev boken. I 2013 fikk hun Augustprisen for beste faktabok.

– Det er en herlig følelse å være ekspert på noe – være den som kan mest. Så nå kan jeg ikke slutte.

Poleksperten som hater kulde

Uusma liker ikke tanken på å reise med luftballong, så intervjuet i en kurv over bakken måtte bare avlyses og skje på fast grunn istedet. Polarforskeren er heller ikke glad i kulde.

– Jeg er en person som hater å fryse. Jeg gjør det bare fordi jeg må, jeg synes det er kjempeslitsomt, Aller helst vil jeg bare ligge i et varmt badekar og lese bøker. Jeg er ingen ekspedisjonsperson selv.

Det er selve ensomheten i is-ødet, som disse menneskene utsetter seg for, hun er aller mest fascinert av.

– Det finnes noe så veldig eksistensielt og sørgelig med det lille mennesket som er tatt ut av sitt vanlige liv, som er altfor langt borte, som er ensom og fryser. Det tiltaler meg noe enormt. Jeg gripes av det og vil inn i det.

Det finnes noe så veldig eksistensielt og sørgelig med det lille mennesket som er tatt ut av sitt vanlige liv, som er altfor langt borte, som er ensom og fryser. Det tiltaler meg noe enormt. Jeg gripes av det og vil inn i det.

Bea Uusma

Bea Uusma peker på Kvitøya

– Det finnes stipender for å dra til Nordpolen, som jeg har vært flink å søke på, forteller Bea Uusma, om reisene sine mot Kvitøya. Reiseruten dit har vært fly fra Sverige, til Tromsø, derfra nordover – og båt inn mot Kvitøya

Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

Uusma har forsøk å besøke ulykkesstedet på Kvitøya fire ganger, og én gang lyktes hun. Det er et vanskelig område å bevege seg inn i på grunn av all driv-isen. Stedet eksisterte ikke engang på kartet da den svenske polekspedisjonen kom hit i 1897.

I «Ekspedisjonen. En kjærlighetshistorie» forklarer hun i detalj hva som hendte med dem, kunnskap hun sitter på etter å ha gått grundig gjennom enorme mengder forskningsmateriale. Noe av det som har gjort sterkest inntrykk, var da hun selv gikk i land på Kvitøya for å se åstedet.

– Det har hittil vært det største sjokket; hvordan det opplevdes å være på denne stranden, på stedet hvor de døde. Det føles som å være aller lengst borte på Jorden. Det er et sted som ikke er ment for mennesker. Jeg ville bare legge meg ned og dø da jeg kom dit. Det er et helt forferdelig sted. Helt fryktelig. Og der gikk de i land!

Andreéekspedisjonens ballong

Fra Andreéekspedisjonens ballongferd, som endte i isen på vei til Nordpolen. Foto tatt av ekspedisjonens menn.

Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

– Jeg er ikke ferdig ennå

Det fortsetter det å dukke opp materiale som stammer fra ekspedisjonen. På Svalbard museum dukket det nylig opp en bit av en blodig skjorte.

– Blod er svært godt materiale, så den skal jeg undersøke nærmere. Jeg har snakket med dem om å analysere den, for å se om jeg kan finne noen nye svar, om det finnes ting i blodet som ikke skal være der.

Dessuten skal hun i høst møte eksperter i Trondheim og analysere en spiker som stammer fra ekspedisjonen. Gjenstanden befinner seg akkurat nå på museum i Gränna, sør i Sverige, der alle klær og gjenstander som ble funnet på Kvitøya ligger arkivert.

– Tenk om jeg finner noe med den spikeren, som gjør at jeg må forkaste alt som jeg har funnet ut hittil. Det hadde vært fantastisk! Det er som jeg ikke vil at det skal finnes noen slutt på denne historien. Det er selve veien som er det morsomme.

– Det dukker opp nye ting hele tiden, som jeg føler at jeg må gjøre noe med.

Uusma har dessuten planer om å reise tilbake til Kvitøya allerede neste år. Nå er det for mye is til at det lar seg gjennomføre, forteller hun.

– Jeg er så fryktelig interessert. Du kan si det er mitt livsprosjekt. Jeg kommer aldri mer til å gå så dypt inn i noe, og heller aldri mer skrive noe som er så gjennomarbeidet, sier Bea Uusma.

Ekspedisjonen, Anna

Anna Charlier var nyforlovet med ekspedisjonsmedlemmet Nils Strindberg, da han reiste på ekspedisjonen. Privat foto fra boken.

Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

Fant kjærlighetshistorie

Lenge var det ikke en del av planen at alle undersøkelsene skulle bli til bok. Det skjedde etterhvert som hun innså hvor mye stoff hun satt på. Det fantes allerede flere bøker i Sverige om temaet, og Uusma ville fortelle historien på en annen måte.

Det var en samling med kjærlighetsbrev, som ble funnet blant restene av ekspedisjonen, som satte henne på idéen til å fortelle en kjærlighetshistorie. Om forholdet mellom Nils, en av ekspedisjonsmedlemmene, og Anna, en ung kvinne hjemme i Sverige som aldri fikk vite hva som skjedde med hennes elskede i isødet.

– Jeg klarte å finne en gjenlevende slektning av Anna, som bor i Skåne i Sør-Sverige. Jeg tenkte at jeg ikke bare kunne ringe og si ”Hei, jeg elsker Andréekspedisjonen, kan vi møtes?”. I stedet fant jeg på at jeg skulle i et bryllup i nærheten, så de ikke skulle synes det var veldig rart at jeg plutselig dukket opp. En eldre dame åpnet, og hun så akkurat ut som Anna. Det var så rart. Jeg fikk se i hennes fotoalbum også. Det finnes et fint bilde når Anna bader, som jeg har fått fra henne.

– Av Nils Strindbergs slektninger fikk jeg tilgang til alle brevene han skrev da han var på Nordpolen. Han var nyforlovet med Anna da han dro. Det er så rart, man leser om noe, så kan man plutselig ta på det. Det er som å komme inn hit hvor Fram-skipet er. Her står det på ordentlig. Det er så utrolig at ting som dette finnes, i virkeligheten.

Forfatter og lege Bea Uusma ble så fascinert av en bok hun leste om en svensk polfarer-ekspedisjon, at hun nå har brukt 15 år på å nøste opp i hva som egentlig tok livet av polfarerne. Sveriges første, og mislykkede ekspedisjon, skulle dra til Nordpolen i heliumsballong.

Siste om bøker fra TV og radio

Kulturhusets programleder Siss Vik intervjuer forfatter Gunnar Staalesen, som kommer ut med sin 19. krimroman om etterforskeren Varg Veum. (Sendt 3. august 2016)