Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har hatt store forventninger til Lars Saabye Christensens nye roman. Det var historien om kameratene Kim, Seb, Ola og Gunnar som vokser opp på Skillebekk i Oslo på 1960-tallet, de kaller seg Paul, John, Ringo og George og vil starte band som heltene fra Liverpool.
"Beatles" kom i 1984 og en hel generasjon kunne kjenne igjen energien, rastløsheten og intensiteten til Osloguttene som ble voksne mens Beatles ga ut album etter album og bombene falt i Vietnam. I oppfølgeren "Bly" fra 1990 er også ordkunstneren Kim Karlsen jeg-forteller.
Saabye Christensen lar historien få en uventet vending, i og med at bare det første kapittelet er lagt i munnen på Kim. Så kommer en annen forteller inn, en som ikke er noen spøkefugl.
Anne Cathrine Straume anmelder for Nitimen.
Foto: Ida Elisabeth Kjøstelsen / NRKMøte med Døden
Dette er en stemme som skiller seg kraftig fra Kims muntlighet. Den er streng og formell, er det Døden selv som snakker? Lars Saabye Christensen har tatt valget om å gå ett skritt til siden, han distanserer seg fra jeg-fortelleren, og gjør "Bisettelsen"s første del til en helt annen type tekst enn den vi så i de to foregående bøkene.
Vi er her i en helt ny modus: året er 2001, Kim skal snart fylle 50, vennene er spredd for alle vinder. Nå handler det om tiden som ubønnhørlig ruller videre, om fremtiden "som er et refreng som for lengst er sunget" og om helvetet, som i følge onkel Hubert er synonymt med reprise.
Går nye veier
For den eventyrsultne Kim ble ungdommen en tid han ikke kom umerket fra. Han fulgte opp sitt løfte om "å ikke bli gammel som de gamle før oss". Og som sin romanfigur Kim følger forfatter Lars opp, med å skrive seg ut av den rammen vi på forhånd hadde plassert ham i.
Konkulusjon: Lars Saabye Christensen klarer å fornye historien om Kim Karlsen i sin nye roman "Bisettelsen". Men han tærer også på leserens tålmodighet, sier Anne Cathrine Straume.
(Utdrag fra anmeldelse i Nitimen og Kulturnytt, NRK P2, 19. 08. 2008)
