Flere plateomtaler finner du her!
Trommeslageren Espen Aalberg er dagens norske svar på den amerikanske legenden Elvin Jones. Med sin gruppe The Core setter Aalberg i scene ekstatiske blowing-sessions som bringer oss 40 år tilbake i jazzhistorien, uten derved å miste kontakt med samtida. Hvordan klarer han det?
Det er en gigantisk arv The Core tar opp, og fallhøyden er stor: dette er det ekstatisk-religiøse musikkuttrykket som John Coltrane utviklet helt mot slutten av sitt liv, og som få har våget seg inn i etterpå. Av respekt, men også fordi det er vanskelig å si mer enn Coltrane gjorde.
Lykkes delvis
Blant de få som tør og kan, er saksofonist Kjetil Møster, nylig kåret til "Årets internasjonale jazzmusiker under 30 år" og hedret med festival-lansering og stort stipend i New York. Lojalt virkeliggjør han ideen og går inn i rollen som den sene Coltrane, mens pianist Erlend Slettevoll kan sin McCoy Tyner.
Det lykkes delvis, temperaturen på The Cores «Blue Sky» er høy, hele tida. Her ligger også platas problem: Veien til ekstasen blir for kort, og da tror vi ikke helt på den. Vi savner den lyttende tenksomheten, den indre roen og stillheten, den langsomme og nødvendige oppbyggingen.
Spenstige temaer
Etter hvert blir musikken slitsom og kansellerer seg selv, trass i teknisk imponerende spill, intrikat rytmelek og kreative solos.
Når The Core allikevel berører og utfordrer oss i dag, slik John Coltrane gjorde det i 1965, er det dels gjennom spenstige temaer av bandleder Aalberg og bassist Steinar Raknes, men mest på grunn av den smågeniale idéen å ta med gjestegitarist Nils Olav Johansen. Han gir den tradisjonsrike musikken farger og spenning for lyttere i en ny tid.
Kulturnytt, NRK P2, 17. februar 2006.