Basehopp-pionéer teller på knappene

Atle Dahl kalles bare «Legenden» i basehopp-miljøet. Han kvittet seg med alt han eide og flyttet inn i en bobil for å holde liv i guttedrømmen om å fly.

Atle Dahl

Etter å ha brukt de siste 14 årene på å kaste seg ut for stup, vurderer basehopp-pionéeren Atle Dahl fra Oppdrag Nord-Norge å gi seg.

Foto: Kristian Rostad / NRK

Atle Dahl fra NRK-serien Oppdrag Nord-Norge, poserer litt nølende foran hjemmet sitt, en Fiat Ducato fra 1986. Han mest komfortabel med å befinne seg på andre siden av kameralinsa, og vil helst slippe å være i fokus.

Stavanger har levd av oljen omtrent like lenge som det har vært liv i Atle Dahl. Kontrasten mellom den sindige våghalsen og den pulserende milliardindustrien kunne knapt vært større.

– Jeg camper ved kysten hvis jeg vil ha havutsikt eller på fjellet hvis jeg føler for det. Bobil er frihet, sier Dahl og lener seg mot en rød rustblemme som begynner å markere seg i bilens beige lakk.

Nyanser av brunt

Atle Dahl er gutten som drømte om å fly, og som i voksen alder solgte alt han eide for å få det til. Tidligere hadde han en deltidsjobb og sparte penger for å jakte på frie fall i sommerhalvåret. Nå er det en fiatmotor på spinkle 75 hestekrefter som er forbindelsen til det umulige.

– Jeg har både eid og leid leilighet, men så etter hvert ikke poenget. Det gikk enormt mye penger på noe jeg bare brukte få måneder i året, så jeg kuttet rett og slett kostnadene for å bli enda mer fleksibel. I bilen er det akkurat plass til én person og mye utstyr. Så lenge jeg har plass å bevege meg på ute, trenger jeg ingen stor stue, sier han fornøyd.

Bobilen hadde gått 113 000 km da den kom i basehopperens eie. Det brunlakkerte kjøretøyet ble kjøpt av en kompis, og fikk et nytt liv der formålet var å frakte våghalsen rundt i Norge og Europa, på jakt etter bratte fjell.

Ducatoen var et kvalitetskjøp for en rastløs person som var mer enn klar til å ofre siste tilknytning til A4-livet for å leve fritt og forpliktelsesløst.

– Da jeg kjøpte denne, kunne jeg si opp jobben og satse for fullt med foto og filming. Nå tar jeg de oppdragene jeg har lyst til, og reiser så ofte jeg kan, oppsummerer Dahl.

Atle Dahl og Andreas Aamli Hansen

Atle Dahl og Andreas Aamli Hansen fra Oppdrag Nord-Norge.

Foto: Sindre Kinnerød / Flash Studios

Lagde legendarisk bukse

I basehoppsportens spede barndom hoppet utøverne med fallskjerm, hjelm og vanlige klær, så det har foregått en rivende utvikling innen utstyr og tekniske løsninger. Atle Dahl har vært med på hele ferden frem til i dag og konstruerte en bukse som var med på å gi ham kallenavnet «Legenden».

– Det var ganske enkelt en regnbukse som var tett i bena og i livet, og som jeg hadde laget to hull i ved hjelp av en sigarettsneip. Når man hoppet ut fikk man en mye bedre aerodynamisk effekt, og det forbedret flyvemulighetene så drastisk at jeg kunne fly forbi folk med vingedrakt.

Buksa ble raskt døpt til «smokepants», Dahl ble døpt til «Legenden» og i dag lever både oppfinnelsen og opprinnelsesmannen videre på hver sin kant. Han tok aldri patent på buksene, men smokepants ble senere videreutviklet til et produkt som ble satt i produksjon av flere ekstremsportsfabrikanter.

– Kjenner mange som har mistet livet

Han er oppvokst i Stavanger og er med 14 års fartstid en pionéer innen basehopp og vingedraktflyving. I miljøet kalles han bare for «Legenden» og han har omlag 500 basehopp og over 1000 fallskjermhopp på merittlista.

Basehopp fremstår som noe av det aller mest ekstreme mennesket kan finne på, men Dahl fremstår som både rolig og reflektert, slik vi også kjenner han gjennom Oppdrag Nord-Norge. I løpet av årene på klippekanten har han sett mange komme og gå, og det har ikke alltid vært av frivillige årsaker.

– En del gir seg når de får familie og det blir andre å ta hensyn til, men jeg kjenner også mange som har mistet livet. Med noen års erfaring merker man fort hvor risikovillige folk er, og man utvikler nesten en teft for hvem det kan gå galt med. Det har skjedd flere ganger at jeg har møtt folk jeg ikke har villet bli kjent med, og det er vel en måte å skjerme seg selv fra vonde opplevelser på.

Norge har hele tiden vært et arnested for basehoppere fra hele verden. Nettstedet Base Jumping anslår at 28 basehoppere har mistet livet i Norge fra 1981 til i dag.

Atle Dahl vil ikke tallfeste sine egne opplevelser, men legger ikke skjul på at han etter hvert kjenner mange som har mistet livet.

– Mennesket er tilpasningsdyktig, så grensene blir gjerne flyttet for å få maks ut av hoppet. Men det er når man ikke klarer å holde igjen sine egne impulser at det ofte går galt, oppsummerer han.

Atle Dahl

Atle Dahl jobber som fotograf og kombinerer yrket med å jakte på egne opplevelser.

Foto: Sindre Kinnerød / Flash Studios

En konservativ kontrollfreak

I saken «Menneskefuglen» fra Aftenposten i 2011, anslås det aktive miljøet i Norge til å telle omtrent 50 aktive basehoppere. Miljøet er lite, men oppmerksomheten er allikevel stor, selv om den ikke alltid skjer på utøvernes ønskede premisser.

Dahl hevder at det kun er et fåtall med folk i basehopp-miljøet som har en tendens til å gå for langt. Men tålmodighet er kanskje den største styrken man tar med seg inn i en tilværelse som basehopper.

– Nå skal jo «alle» drive med terrengflyving der de ligger en meter over bakken, og da bør du absolutt gå gradene først for å få erfaring. Jeg er nok ganske konservativ sammenlignet med mange i miljøet, men når det kommer til livet mitt, er jeg kontrollfrik, ler han.

For glad i livet til å dø

Dahl har bare hatt ett hopp siden i fjor sommer og er ikke like ivrig på komme seg ut på klippekanten som tidligere. Drømmen om å fly er på ingen måte skrinlagt, men livet består i dag av mer enn bare å kaste seg ut for fjellsider.

Atle Dahl

Kjøpet av bobilen gjorde livet enklere for Dahl.

Foto: Kristian Rostad / NRK

–Det jeg driver med handler i stor grad om å utfordre seg selv. De siste årene har jeg ikke fått like mye ut av basehopping, så da har jeg sett meg om etter andre ting å drive med. I fjor begynte jeg å kjøre ski, jeg hopper fortsatt i fallskjerm og har også startet med med speedflying.

I dag er gutten som ville fly blitt voksen, og i ferd med å innse at basehopping ikke er like viktig som det en gang var. Han har skaffet seg opplevelser de fleste av oss så vidt tør å drømme om, men er åpen for at minnene på et tidspunkt vil være nok.

– Min filosofi har alltid vært å vurdere risikoen opp mot det man får tilbake. Det vi driver med er jo naturstridig, men selv om jeg har valgt en annen livsstil enn folk flest, har jeg ikke mindre lyst til å leve et langt liv og bli gammel. Det er ingen som driver med basehopp som jakter på døden, vi er nok alt for glade i hva livet har å tilby.