Kyrre Andreassen
Barringer
Gyldendal 1999
Det slo meg fra første side, da jeg leste Kyrre Andreassens ?Barringer?, at her er en ung forfatter på vei - i alle fall på vei fra novellen til romanen.
Denne bevegelsen gir fortellingen et fint løft, etter hvert som de novellelignende, små kapitlene - som nesten kan stå på egne bein og hver for seg - føyer seg sammen til en fint observert og sterkt fortalt helhet.
Jeg skal på ingen måte hevde at dette er stor og grensesprengende romankunst. Slik er det ikke, men en fin historie, allikevel, om levende mennesker et sted i det vi kaller Norge. Om den unge hovedpersonen og barndomsminnene hans, kjæresten Helene, kameraten Dennis som kan synge så det holder og pusser opp den gamle kaféen. Om jobben i kjøkkenet på gamlehjemmet og aller mest det varme forholdet til en uekte mormor. Og et tyveri av penger. Som gjør vondt.
Aller best liker jeg Andreassens omgang med det talte språket. For å oppfatte den nyanserikdommen, som forfatteren langt på vei behersker til fulle, tror jeg imidlertid at leseren må ha øre for det språket som lever mellom helt alminnelige mennesker. Gamle som unge - og ikke bare for det som gjleder i media eller langs storbygatene.
Kyrre Andreassens personer snakker - og det uten at han må ty til ren dialektavskrift - en litterær prestasjon i seg selv. At han dessuten kan ha hentet mye inspirasjon i moderne nord-amerikansk fortellerkunst, er ikke vanskelig å lese seg til. Det merkes i stemingene, i den jordnære og konkrete tilnærmingen til det helt vanlige. Hvilket fra min side er riktig vakkert ment.
Og hva amerikaneren ?Barringer? og meteorkrateret hans har med dette å gjøre, det tror jeg nesten lytteren får finne ut av selv.
Leif Ekle
Sendt i Kulturnytt, NRK P2, 30. november