Bruce Sprinsteen & E Street Band innfridde ikke alles forventninger på Valle Hovin torsdag kveld. Foto: Erlend Aas / SCANPIX.
Konsert: Bruce Springsteen & The E. Street Band
Valle Hovin, Oslo.
Tilskuere: 40 000.
NB: Se bilder fra Valle Hovin-konserten og resten av turnéen
Det er med respekt og beundring jeg for første gang står ansikt til ansikt med Sjefen. The Boss, Bruce Springsteen, "Born In The USA". Men mest av alt er det med skyhøye forventninger: Forventninger om legendarisk stadionrock og "Glory Days". Gi oss sytti- og åttitallets beste, gi oss litt "Human Touch". Forfør oss, "Dancer In The Dark":
Bruce Springsteen klarte ikke leve opp til navnet sitt: Sjefen av Rock'n Roll. Foto: Erlend Aas / SCANPIX.
Hey baby, det er jeg som skal danse på scenen med The Boss på Valle Hovin. "I’m On Fire".
Men sjefen har andre planer denne kvelden. Og det er sjefen som bestemmer. Bruce Springsteen har ikke bare blitt gråhåret på sine eldre dager, han har blitt litt sær, og hadde tydeligvis bestemt seg for å dyrke sin nye voksne stil heller enn fansen.
I stedet for en ekstatisk åpning med "Born In The USA", som danskene fikk, entret han scenen med bagasjen full av ”The Rising”-materiale og åpnet med tittelsporet ”The Rising”. Men uansett, når Bruce Springsteen inntar plassen på Valle Hovin og det er fire år siden sist, slår jubelen over stadion som en berusende bølge.
Nanana
Det blir ikke uventet mye ”The Rising”, fjorårets plate med tungt alvorspreg, og indirekte hentydning til 11. september. Det blir mye ballader og mye "nanana". Til det kjedsommelige.
Etter en halvtime i konsentrert konsertrus, har publikum falt litt av, og begynner å sjekke mobiltelefonen sine. Eller å betrakte hverandre på den stappfulle stadion. Og en ting er sikkert: Få artister har et bredere publikum enn Bruce Springsteen: Småbarnsforeldre som har utstyrt barna med øreklokker, gråhårede menn som bokser hendene like energisk i luften som de gjorde i '88 og før det, og de som har null minner fra "Tunnel Of Love", men som allerede har rukket å bli tenåringer.
Men uansett alder, de har alle en ting felles: De vil først og fremst høre slagerne som tok av på sytti- og åttitallet, - eller som de har blitt fortalt tok av.
Hello Bruce?
Imens har Bruce og E. Street Band det fremdeles tilsynelatende gøy på scenen. De er på femte låta og Bruce Springsteen, som er kjent for sin unike kontakt med publikum, har enda ikke snakket med oss, og vennegjengen på scenen får deg nesten til å føle deg utenfor. Man er ikke på Bruce Springsteen-konsert, man er med.
Og endelig, etter fem låter er vi en av gjengen. ”Hallo Oslo! Fint å vere tilbakke i Norge!” Det er få utlendinger som kan spørre på gebrokkent norsk om det går bra og få 40.000 jublende nordmenn til svar. Vi får litt mer tålmodighet og en Rising-låt til. Og omsider, kveldens første høydepunkt: "The River".
Bedre før
Joda, Bruce Springsteen ga oss gamle godbiter. Godt over halvparten var fra hans majestetiske dager. Men det virket bare ikke slik når de mest kjente og mest rocka låtene manglet.
”Dette blir for mye back to the roots og for lite rock'n roll.” Selv trofaste fans virket skuffet, men hadde vanskelig for å si det. Det er som å snakke bak ryggen på en god og gammel venn. Men når kompisen på scenen ikke tar hensyn til fansen er det lov. ”Jeg har vært på fire av hans konserter og dette er den desidert dårligste” kommer det fra høyre.
Hva var galt? Ingenting. Springsteen har fremdeles stemmen og spillegleden, og han er imponerende energisk på scenen, om han så må turne i mikrofonstativet som en guttunge for å få litt ekstra oppmerksomhet. Men en av vår tids største stadionrockere? Det eneste som var galt var at han hadde vanskelig for å leve opp til navnet sitt: Sjefen av Rock’n Roll.
Dette spilte Bruce Sprinsteen & E Street Band på Valle Hovin torsdag kveld:
"The Rising"
"Lonesome Day"
"Prove it all night"
"My Love will not let you down"
"Darkness on the edge of town"
"Empty Sky"
"The River"
"Waitin for a sunny day"
"Sherry Darling"
"Worlds Apart"
"Badlands"
"Out in the Street"
"Mary’s Place"
"Jungleland"
"Into the Fire"
Ekstranumre:
"Where the bands are"
"Bobby Jean"
"Ramrod"
"Born to run"
"Seven nights to rock"
"City of ruins"
"Land of hope and Dreams"
"Dancin in the dark"