Her er anmeldernes ni største «tabber»

Det er mange egenskaper man må ha hvis man skal bli musikkanmelder på toppnivå i Norge.

En god penn, et godt øre, gode kilder og klare, sterke meninger er våpen en musikkviter på toppnivå bør ha innenfor en armlengdes avstand.

Men først og fremst må man være sta.

Sta nok til å stå for at man slaktet U2s «Achtung Baby», nedjusterte forventningene til a-has «Take On Me» eller ga Røyksopps mesterverk «Melody A.M.» en lunken treer i Norges største avis selv om resten av redaksjonen kåret plata til tiårets beste.

Det kan kanskje virke som eksemplene ovenfor er overdrevne, men sannheten er at alle sammen har stått på trykk i norsk rikspresse. Her er anmeldernes største «tabber», i mangel på et bedre ord.

1. Outkast på Øyafestivalen 2014

Det første eksempelet på spenstige anmeldelser er fra årets Øyafestival.

Outkast var en av headlinerne på festivalen og fikk spille på hovedscenen på torsdagen. Til tross for noen rumpekontroverser var anmelderne storfornøyde med konserten.

VGs musikkanmelder Sandeep Singh, en av de mest kjente hiphopanmelderne her til lands, fortalte undertegnede at han «aldri hadde opplevd bedre lyd på en rapkonsert». Sammen med P3 og Dagbladet ga Singh terningkast seks.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Men så var det Dagsavisen, da.

– På Øya var det like vanskelig å heie på Outkast som det er å heie på Luis Suárez og viljehands. Når to karer så tydelig ikke vil være på samme scene, kan det vel heller være?, skrev anmelder Espen Hågensen Rusdal.

Han ga terningkast én.

Saken skapte debatt, men Rusdal gjorde som en god musikkanmelder og sto for terningkastet sitt. Nevnte Singh kan ikke huske at noen konsert har fått både terningkast én og seks.

2. U2 – «Achtung Baby» i Bergens Tidende

Før Frode Grytten ble en lovprist forfatter jobbet han som musikkanmelder i Bergens Tidende.

Dette er hans mening om U2-plata «Achtung Baby» fra 1991. Plata musikkbladet Rolling Stone har som nummer 63. på sin liste over de beste albumene noensinne, trykket inn mellom Guns n Roses-klassikeren «Appetite for Destruction» og Rolling Stones’ «Sticky Fingers». Plata som ved siden av «Joshua Tree» regnes som U2s beste.

– Irske U2 har det meste på plass. Unntatt det viktigste – gode melodier og gode tekster. Denne anmelderen får dermed store problemer med å delta i jubelkoret over gruppens første plate på nittitallet, «Achtung Baby», skrev Grytten.

Bergens Tidende opererte ikke med terningkast på den tiden, men maltrakteringen av poprockirene i Gryttens anmeldelse står til terningkast seks.

– Hater du fortsatt «Achtung Baby», Frode?

– Absolutt, sier Grytten til NRK.no.

– Er det en anmeldelse du har måttet forsvare mange ganger opp gjennom årene?

– Ja, det stemmer. Det var jo blant annet en taxisjåfør som nesten ga meg juling. Man sårer dem, vet du. Det betyr mye for folk.

3. Røyksopp – «Melody A.M.» i VG

Stein Østbø er blant Norges mest profilerte anmeldere. Det var han også da han fikk debutplaten til en lovende ung elektronikaduo fra Tromsø på pulten sin i 2001.

– Funky er det definitivt ikke, hverken i tradisjonell forstand eller elektronisk, skrev Østbø i anmeldelsen som har fått navnet «Røyk-stopp».

Østbø ga Røyksopp-plata terningkast tre.

I dag er «Melody A.M.» en selvfølge for mange på topp-ti-listen over de beste norske platene gjennom historien. Mange vil nok til og med ha den på toppen. Fire år etter at plata ble gitt ut hadde den solgt 750.000 eksemplarer verden rundt og blant annet kommet opp på niendeplass på den britiske albumlista.

Stein Østbø har i senere år måtte forsvare anmeldelsen sin gang på gang, men svarer at han står 100 prosent for treeren. Dette selv om resten av redaksjonen hans kåret «Melody A.M.» til tiårets beste plate i VG.

4. Turbonegro – «Apocalypse Dudes» i VG

Vi slipper ikke Stein Østbø helt ennå. For på listen over de ti beste norske platene noensinne er Turbonegros «Apocalypse Dudes» også for mange en selvfølge.

Men ikke for Østbø, som ga plata en lunken treer i Verdens Gang.

– Nøkternt sett er dette likevel ingen fetthårete trynetørker av en plate, for å bruke sjargongen. Til det er låtene for ensidige i sitt turbotempo og vokalisten litt for veik i stemmen, skrev Østbø.

Den lunkne anmeldelsen var en del av en det som til slutt ble en krig mellom Turbonegro og VG. Deathpunkerene i Turbo, med bassist Thomas Seltzer i spissen, mente VG drev med «systemkritikk» (Seltzer jobbet som markedsanalytiker på den tiden, derav uttrykket).

Siden den gang har krigen mellom avisen og bandet blitt kald. Men om Seltzer treffer Østbø på et av Oslos vannhull er oddsen lav for at det blir opphetet diskusjon, selv i dag.

– Hva tenker du om Turbonegro- og Røyksopp-anmeldelsene i dag, Østbø?

– Jeg står for begge anmeldelsene i dag. Det er to tidstypiske anmeldelser som handler om å holde hodet kaldt som anmelder i den verste hype-stormen. Begge disse bandene fikk veldig mye hype, sier Østbø til NRK.no.

5. Nas – «Illmatic» i Fredriksstad Blad

Å gå mot strømmen er én ting, for da kan man i det minste stå for meningen sin. Verre er det når man som anmelder ikke forstår hva plata man hører på egentlig er for noe.

Da Fredriksstad Blad anmeldte Nas-plata «Illmatic» i 2004 var det én ting som hadde gått musikkredaksjonen hus forbi. Plata anmelderen hørte på var ikke ny, det var en nyutgivelse av originalen fra 1994.

Det kan også være verdt å nevne at «Illmatic» er kjent som en av de viktigste hiphoputgivelsene noensinne. Ifølge Fredriksstad Blad var plata verdt terningkast tre.

– For meg blir dette en nedtur fra Nas, som har gjort mer enn bra saker før. Dette blir nesten anonymt og kjedelig, skrev anmelderen, som det ikke har lyktes NRK.no å få kommentar fra.

Artikkelen fortsetter under bildet.

6. Boyzvoice – «Get ready to be boyzvoiced»

Det fiktive boybandet Boyzvoice, bestående av M’Pete (Espen Eckbo), Hot Tub (Øyvind Thoen) og Roar Lund-Bergseter (Kaare Daniel Steen), fikk mye oppmerksomhet rundt millenniumsskiftet.

Eckbo var mesterhjernen bak bandet, som var en parodi på boybandfeberen som herjet i musikkverden på den tiden.

Men på samme måte som i Fredriksstad Blad var det dessverre en anmelder som ikke helt skjønte hva han fikk på pulten en kald desembermåned i 1999.

– De burde heller kalle seg klisjékameratene, Espen Eckbo og vennene Hot Tub og Roar som kaller seg Boyzvoice, og har gitt ut en single, skrev anmelder Kurt Bakkemoen i VG.

Artikkelen fortsetter under videoen.

Så kan man jo argumentere for at dette egentlig er en knallgod anmeldelse. Bakkemoen er så nær svaret på gåten, men han klarer ikke å penetrere Eckbos ironiske boble med pennen sin.

– Musikalsk er dette fjærlett og nærmest en vits, enten det er rap eller ballader det dreier seg om. Boyzvoice kan ikke regne med å bli tatt alvorlig, skrev VG-anmelderen og ga terningkast én.

Tabbe eller spikeren på hodet? Døm selv.

Den daværende Dagbladet-ansatte Håkon Moslet synes i alle fall det var utrolig morsomt. Han skrev sin egen parodiske anmeldelse av debutplata til bandet. Dessverre for Moslet var det ikke alle som skjønte den sylskarpe ironien.

– Var det en tabbe, Bakkemoen?

– Det er vanskelig å se det som noe annet enn en tabbe i dag. I mitt forsvar var det en flott parodi. Så vidt jeg husker var presseskrivet i den seriøse gata. De hadde med seg Espen Eckbo og greier, sier han til NRK.no.

– Men du står for anmeldelsen?

– Ja. Skrevet er skrevet, trykt er trykt. Og sendt er sendt, da, i radio.

7. «Nytt på Nytt» på NRK i Dagbladet

Men ironikeren, forfatteren og musikkanmelderen Moslet slipper ikke så billig unna.

Hvis vi tar et lite sidespor til TV-skjermen finner vi Moslets navn på en av de minst treffende anmeldelsene i norsk TV-historie. Da NRK kom med konseptet «Nytt på nytt» 9. april 1999 hadde Moslet funnet frem de store pistolene.

– Heretter er det bare å holde seg langt unna NRK 1 på en sein fredagskveld. Underholdningsavdelingens nye «Nytt på nytt»-satsing må være noe av det mest oppkonstruerte og famlende konseptet som kanalen har sendt på lang tid, skrev Moslet i Dagbladet og ga terningkast én.

Og så, 15 år senere:

– Jeg står for anmeldelsen som nå nesten har blitt like berømt som programmet selv. Men jeg tok så klart veldig feil, sa Moslet til sin gamle arbeidsgiver tidligere i år.

Artikkelen fortsetter under videoen.

8. «Take on Me» – a-ha i Det Nye

Men Moslet er langt fra alene om ikke å oppdage storhet i sin spede begynnelse.

Den erfarne musikkanmelderen Yan Friis har også hatt sine mørke stunder. Som da han anmeldte Morten Harkets a-ha sin nye single «Take On Me».

Den siste setningen i anmeldelsen har fått mye oppmerksomhet i ettertid.

– Jeg ser ingen verdenshit, skrev Friis.

Forfatteren, radioprateren og musikkanmelderen har i senere år innrømmet at han var på villspor.

– Jeg tok så feil at det bare er morsomt, sa Friis til Dagbladet i 2004.

Til NRK.no sier Friis at han fortsatt husker anmeldelsen godt.

– Den er jævlig morsom den der. Men den har jo en forhistorie.

– Javel?

– «Take On Me» ble gitt ut tre ganger. Jeg var positiv både første og andre gang, men den tredje ble jeg lei. Det var nok litt derfor jeg lirte av meg det der. Det jeg ikke visste var at de hadde laget en fantastisk god video som fikk masse spilletid på MTV. Det var jo det som skapte verdenshiten, sier Friis.

9. Nancy Sinatra på Øyafestivalen

På den siste anmeldelsen skal vi tilbake til sprikende Øya-anmeldelser.

Da Nancy Sinatra var ferdig med settet sitt på Øyafestivalen i 2002 var anmelderne ganske enige om at 60-tallsdronningen ikke hadde levert noen pangforestilling.

Sinatra fikk i beste fall lunkne anmeldelser i de fleste store avisene i Norge. Verst var det i VG, som ga terningkast én.

Dagsavisen var heller ikke nådig.

– Nancy Sinatras opptreden ble en flau forestilling. Riktignok ser hun fortsatt frisk og sprek ut på avstand, men musikalsk har hun svært dårlig smak. En timelang opptreden ble en stor tålmodighetsprøve i middelalderparken, der ruinene virket mer moderne enn låtene hun framførte, skrev anmelder Geir Rakvaag.

Øyafestivalen har uttalt at Nancy Sinatra-konserten er den verste de har hatt noensinne.

– Den aller verste konserten vi har hatt, var med Nancy Sinatra. Ingenting var som lovet. Vi fikk et Las Vegas-band, og låtutvalget ... Jeg er glad i ettertid, for det var takket være den konserten at Øya ble kjent for et større publikum, sa bookingsjef Claes Olsen til Aftenposten for to uker siden.

Men Fredrik Wandrup i Dagbladet var av en helt annen oppfatning. Han mente at «feministikonet traff tonen gjennom 19 låter» og ga terningkast fem.

– Tatt i betraktning hvor mange menn pluss minus 60 som reiser rundt på veiene, fra Bob Dylan til Mick Jagger, skal man kanskje ikke la seg overraske over at Nancy Sinatra holder stilen. Og at hun faktisk glir utmerket inn i Øyafestivalens antilistepopkonsept. Nancy er ikke bare en kultheltinne. Hun er en kultdiva!, skrev Wandrup.

– Hva tenker du om dette i dag, Wandrup?

– Jeg synes det var storveis. Jeg var jo helt alene om det. Det fikk jo sine kommentarer på nettet også. Jeg anmeldte konserten mer som en forestilling enn et musikalsk fenomen, sier han til NRK.no.

Det er spesielt en av kommentarene til saken som Wandrup husker godt.

– Den jeg husker best var denne: «Men Wandrup har rett, for han skriver best», ler journalisten.

Vet du om noen rare anmeldelser fra norsk musikkhistorie? Kontakt undertegnede på daniel.eriksen@nrk.no.