Fortellerkunstens fortryllelse

«Kransen» er første bind i Sigrid Undsets romantrilogi om Kristin Lavransdatter. Den handler om Kristins oppvekst på Jørundgård i Gudbrandsdalen på 1300-tallet, hvordan hun modnes og loves bort som ungjenter flest.

Så møter hun Erlend Nikolaussønn og blir så forelsket at hun ikke kjenner seg selv igjen.

Grovkvernet

Sigrid Undset er Norges mest kjente kvinnelige forfatter. I 1928 mottok hun Nobelprisen i litteratur for sine skildringer av middelalderen i Norge. Bøkene om Kristin Lavransdatter er hennes mest kjente verk. På Trøndelag teater har de latt regissør Kjersti Horn grovkverne første roman i trilogien.

Den er blitt noe fortettet og forkortet, men så å si all teksten er hentet fra boken, og forestillingen varer nesten like lenge som det tar å lytte seg gjennom lydbokversjonen av «Kransen».

Det gjør forestillingen til et slags lydbokteater. Eller en hommage til fortellingens kraft.

Horn har skjønt noe

Og det i seg selv er en teatral lettelse. Kristin Lavransdatter som fortelling har blitt iscenesatt tidligere blant annet som musikal og spel, men sjelden har oppsetningene fått til å skildre Undsets komplekse verk.

For historien om Kristin og Erlend er mer enn en heseblesende kjærlighetshistorie. Teateret skal ikke være lik litteraturen, men denne gangen ligger styrken nettopp i å la litteraturen få ta plass.

Kjersti Horn har skjønt noe sentralt: Litteratur og teater er ikke nødvendigvis to former som konkurrerer om å skildre en historie best. Det er to kunstformer som kan hente styrke hos hverandre.

Derfor blir det vakkert på Trøndelag teater når bærplukking og skoglandskap skildres, og når ordene får skape bilder bare ved å bli uttalt.

Intenst scenebilde

Sven Haraldssons scenografi er sentral i dette kunstneriske prosjektet. Han har laget en scene kledd med finerplater, en slags boks skuespillerne trer inn i. Det er ingen utganger eller innganger annet enn over scenekanten, det skaper et intenst scenebilde som med tydelighet formidler at her, i denne boksen, er Kristins liv.

Hun kan ikke slippe unna, hun kan ikke løpe fra. Hun er bundet til fortellingen om seg selv, og den foregår her.

At scenen er kledd med samme materiale som også bøker lages av, forsterker dette. Kristin og hennes følge trer inn på scenen, trer inn i litteraturen, i boken som er fortellingen om henne.

For dette er alles vilkår: En boks med liv, disse veggene, taket og gulvet. Og ut fra dette må vi gjøre som best vi kan.

Krever tekstbeherskelse

Forflytningen av fortellerperspektiv gjøres effektivt når forestillingen veksler mellom direkte tale, indirekte tale og fortellerblikket utenfra. Denne vekslingen skaper en dynamisk tekst med mange små overraskelser og oppdagelser underveis.

Men det er avhengig av skuespillernes tekstbeherskelse. Dette er en lang forestilling, godt og vel fire og en halv time, og dessverre taper den seg utover. Første del er forfriskende, interessant og spennende.

I andre del mister den noe av intensiteten. Innimellom oppstår den igjen, men forestillingen har tungt for å hente seg inn igjen.

Det samme gjelder for siste del. Mot slutten har Kristins foreldre et gripende og etterlengtet oppgjør, dette gjør at forestillingen slutter med et løft.

Men det har vært tungt innimellom. Ikke alle skuespillerne bærer de store tekstmengdene like godt. Dette vil nok gå seg til, men viser igjen at godt skuespillerarbeid krever svært godt håndlag med tekst.

Ikke helt på plass

Samtidig er det skuespillere som på en fin og nesten rørende måte bruker tiden forestillingen tar, gir karakteren sin ro og rom og dermed står frem godt jordet og med overbevisning.

Skuespillere som Isak Holmen Sørensen, Vetle Bergan, Trond-Ove Skrødal og Ragne Grande er med på å løfte store og små karakterer i Kristins fortelling opp og frem i lyset. Selv om denne forestillingen mest av alt er godt lagspill, er Ingrid Unnur Giævers Kristin også et godt følge for publikum.

Noen grep er ikke helt på plass. Kjersti Horns velkjente bruk av væske (maling, søle, blod) på scenen er ikke så dynamisk som vanlig. Når scenen røyklegges ved kirkebrann, oppleves det umotivert. Det er som om forestillingen famler underveis og ikke helt har landet på hva og hvor den vil hen med form og virkemidler. Den bærer fortsatt preg av at noe er uferdig.

Dirrende på sitt beste

Samtidig er historien om Kristin Lavransdatter dirrende i sine aller beste øyeblikk. Horns iscenesettelse er åpen og livsnær slik Undsets roman er det.

Undset skrev om mennesket som en del av et fellesskap, et maskineri eller en større enhet. Og om hvordan livet, når det hender, ikke alltid passer inn i denne kollektive tankegangen.