Intet nytt fra Wergelandsveien

Mye fint, men sørgelig lite som smaker av nyskapning ved Statens 129. kunstutstilling.

HØSTUTSTILLING:Rasmus Hungnes

Stor collage av små papirbiter fra forskjellige pornoblader laget av kunstner Rasmus Hungnes.

Foto: Anu Vahtra
Kunstanmelder Mona Pahle Bjerke
Kunstanmelder

Like så sikkert som september kommer med sine gylne blader og mørke kvelder, er det at Høstutstillingen åpner på Kunstnernes hus, og trekker til seg et forbløffende antall besøkende.

Også i år byr Statens egen kunstutstilling på et rikt utvalg arbeider med en jevn høy kvalitet.

Kopi og original

Jeg liker Susanne Rotis verk Adidas. Her har hun sydd en enkel jakke i hvit silkefløyel.

HØSTUTSTILLINGEN: Susanne Roti. Foto: Anu Vahtra

Jakke i silkefløyel med kulltegning laget av kunstner Susanne Roti.

Foto: Anu Vahtra

Siden har hun tegnet på den med kull, og gjenskapt den klassiske adidasjakken med logo og striper.

Med denne røffe kopien av et ikoniske plagg vi alle har et forhold til, utforsker hun ikke bare forholdet mellom original og kopi, men også merkevarens forblindende kraft.

En snøkrystall av hud og hår

Jeg blir også fascinert av Rasmus Hungnes halvgjennomsiktige collage, der små papirbiter i jordfarger er limt sammen til et geometrisk hele, bestående av små sirkler som griper inn i hverandre. Det ser ut som en gigantisk, gyllenbrun snøkrystall.

På avstand kan det også se ut som fallende løv, men når jeg gransker det nærmere ser jeg at hele collagen består av små utklipp fra forskjellige pornoblader.

Spinkelt filmprogram

Utstillingen har et ganske spinkelt filmprogram i år, men noen flotte videoverk må likevel nevnes. Jeg liker Sille Storihles film som forteller historien om homoaktivisten Don Jackson og The Stonewall Nation, drømmen om et eget hjemsted for de homofile. I denne filmen viser Storihle den hårfine overgangen mellom det idealistiske og det totalitære, hun viser hvor lett den undertrykte kan bli en undertrykker.

Et annet filmprosjekt man bør få med seg er Kristin Tårnes korte film som handler om hvordan man i tråd med nordsamisk tradisjon må søke byggegodkjenning, ikke fra plan- og bygningsetaten, men fra de underjordiske.

En posisjon som forplikter

Høstutstillingen er den best besøkte kunstutstillingen i landet. Hvert år er jeg like forbløffet over den enorme interessen utstillingen er gjenstand for.

Og nok et år går jeg dit med et hemmelig lite håp om at de ansvarlige forstår at en slik posisjon forplikter; at man med denne mønstringen har en unik mulighet til å formidle det beste innen samtidskunst til et publikum som aldri har satt sine ben på bankplassen.

Det er en sjanse man ikke har lov til å forspille. Og hver gang må jeg skuffet innse at utstillingen er preget av liten vilje til fornyelse og videreutvikling.

Noe mer enn summen av sine arbeider

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: For å gjøre Høstutstillingen relevant og interessant i dag burde den ha en tematisk ramme, som kunne gjøre den til noe mer enn summen av sine arbeider, som kunne sette de ulike prosjektene i dialog med hverandre.

Naturligvis måtte det fremdeles være åpen innsending og en jury, men man kunne utlyse en tematikk, som kunstnere kunne jobbe opp i mot.

Lite nyskapende

Ja, Høstutstillingen er seg selv lik, i hvert fall fra mitt perspektiv, som tross alt er for ung til å kunne huske tilbake til en tid da det virkelig svingte av denne mønstringen; da dette var den store debutantarenaen, scenen der flunkende nye impulser og uttrykksformer dukket opp.

Når nå utstillingen åpner for 129. gang er det mye fint, men sørgelig lite som smaker av nyskapning.

Høstutstillingen stilles ut på Kunstnernes hus i Oslo til 9.Oktober 2016