Skuespillere i barokkens vold

Musikklaboratoriet ved Torshovteatret i Oslo er snart ved veis ende. De har forsket på dansebandmusikk, stumfilm og skillingsviser, og takker for seg med intet mindre enn en barokkopera: Dido og Aeneas av Henry Purcell.

Det var tidlig understreket at ensemblet skulle gå inn i Purcell og Nahum Tates opera med de sangferdighetene de besatt, og lage opera ut fra det.

Det er et utgangspunkt som både er spennende og sjarmerende på en gang. Det lukter morsom forestilling lang vei.

Store følelser

Handlingen er hentet fra Vergils Aeneiden.

Kort fortalt: Dido og Aeneas, det elskende paret, tilbringer noen intense timer sammen før gudene vil noe annet og sender Aeneas på nye oppdrag.

Sorgen over å bli forlatt tar livet av Dido. Dido og Aeneas er en fortelling full av store følelser, av svik, sorg og dyp kjærlighet.

Skoleeksempel

Allerede når teppet går opp, bli forestillingens premiss tydelig: Ensemblet, inkludert tre dansere fra Nasjonalballetten, står oppstilt på rekke i skoleuniformer.

Dido og Aeneas er blant annet på grunn av sin overkommelige lengde og ikke minst sitt overkommelige toneleie, en opera mange har stiftet bekjentskap med i løpet av skolegangen.

Første kjente oppføring av operaen var også på en jenteskole i Chelsea i 1689, og slik sett føyer Torshovteatret seg inn i en etablert oppføringstradisjon.

De småspente jentene setter stemningen, latteren sitter løst allerede fra starten av. Grepet er konsekvent, og holdes gjennom hele forestillingen.

Humor

Og da kommer de morsomme situasjonene på rekke og rad: Den forelskede, melankolske Dido (Ågot Sendstad) overøses med kosebamser av koret.

Det spilles blokkfløyte så en kan lure på om det faktisk har vært en blokkfløytepedagog på besøk, slik det står i forestillingsprogrammet.

Amor i firedoblet utgave kommer og skyter sine rosekledde piler. Når det regner, springer skuespillere og dansere rundt med spruteflasker.

Alt er gøy. Men det stenger likevel, for på ett eller annet nivå er humorvirkemidlet distanseskapende.

De store følelsene og voldsomme handlingene, som en opera består av, filtreres gjennom humor. Det er ikke et grep som overrasker.

Snarere kan det oppfattes som en måte å kompensere for begrensede sangferdigheter på – selv om det nok ikke er ment slik.

Spenst

Historien drukner litt i dette. Samtidig er det skuespillet som i noen grad henter historien inn igjen. Det er interessant å oppleve en opera der mimikk, ansikt og detaljer er historiefortellende snarere enn musikken. Styrken i forestillingen ligger her.

Gester, synkroniserte bevegelser, utbrudd som snarere kommer i fysiske uttrykk enn vokalt, tilfører spenst til operaformatet.

Når Christian Skolmen nærmest gestikulerer bort et koloraturparti fordi han omtrent ikke har tid til å synge det ferdig, skaper det tempo og gir et nytt betydningslag til musikken, i tillegg til at det er morsomt å se på.

Når en kjærlighetserklæring i barokkstil synges med innlevelse og et levende, uttrykksfullt ansikt, gir det en ny intensitet til kjente toner. En annen ting er at rollene trer frem som tydelige karakterer med synlig vilje, temperament og drifter.

En mer intenst forelsket, fortvilet og forhåpningsfull Aeneas (Christian Skolmen) skal en lete lenge blant operasangere for å finne.

Hans intense blikk og presise mimikk gjorde Aeneas’ tilstedeværelse tydelig i operaen – tradisjonelt har noe av kritikken mot den vært at den sentreres rundt Dido og at Aeneas får for liten plass. Etter Torshov-versjonen er han ikke så lett å glemme.

Det såre

Lena Kristin Ellingsen bærer forestillingen vokalt, og tar også flere sangpartier enn hennes rolle som Belinda egentlig har. Simon Revholt har kontroll fra kapellmesterstolen.

Oleg Glusjkovs koreografi fungerer helt greit i det lille teaterrommet. Danserne fra Nasjonalballetten gjør en solid innsats både i koret og som dansere. Skuespillet er det lite å si på.

Når Ågot Sendstad fremfører Didos siste arie «When I am laid in Earth» mens lyset gradvis dempes, er det en nydelig scene som får frem det såre i fortellingen. Da merkes det at den har lite alvor å bygge på.

Filter

Først og fremst savnes et alvor i fremføringen. En filterløs fortelling er kanskje en annen måte å si det på.

Styrken ved Musikklab-gjengens første prosjekt, Ole Ivars-musikalen En får værra som en er, var nettopp den respektfulle tilnærmingen til stoffet og filterløse fremføringen av det.

I salen satt publikummere og gråt til kjente toner. Et publikum som tar imot uten filter fortjener alt en skuespiller kan gi.

Kanskje er det dansebandpublikummet som først og fremst besitter denne evnen til å fri seg fra ironien når store følelser skal spilles ut? Når det kommer til store følelser, finner en like mye av det i dansebandsjangeren som i operaverdenen.

Tillit

Med dansebandmusikalen klarte Musikklaboratoriet å nå et nytt publikum og få forestillingen til Nationaltheatrets hovedscene, kritikken for å dra det lavkulturelle inn på Nationaltheatret til tross. Tiden viste at det fungerte og at dansebandpublikummet var tilliten verdig.

Dido og Aeneas er en annen type forestilling. Trolig vil den i større grad trekke et tradisjonelt teaterpublikum enn beinharde operatilhengere. Morsomme operaforestillinger bygd på skoleoppsetningens prinsipper er egentlig ikke så spesielt.

Men for mange vil dette være en fornøyelig forestilling. Blant annet viser denne skuespillergjengen at det ligger stort potensial i enhver operakarakter. Koloratur kan ligge i hendene, en hel arie kan fremføres ved hjelp av intense blikk. Det i seg selv kan fort være verdt en tur til Torshov.