Man skulle tro at det var skrevet nok bøker og produsert nok filmer om Henrik 8. og de steile kampene mellom kirkemakt og kongemakt i England på 1500-tallet. Men nei da, nylig så vi en fersk TV-serie om Tudor-familien, og i fjor kom altså Hilary Mantel med en murstein av en roman om Henrik 8.
- Les om «Ulvetid» på Bokbloggen: Hvor er den historiske romanen?
Blir det traurig repetisjon av historie vi har hørt før? Ikke det spor! Hilary Mantels hovedperson er ikke kongen, og ikke Anne Boleyn, som vi vet ble halshugget, men Henriks nærmeste rådgiver og landets mektigste mann, Thomas Cromwell.
Det er et spenstig grep, for Cromwell, som var en mann av folket med et enormt politisk talent, beskrives også som en mann som er i stand til å se sine venner og fiender og analysere dem. Dermed får vi klare karateristikker av historiske skikkelser som kongen selv, hans dronning Katarina av Aragon, av prester og adelsmenn, og ikke minst av Thomas More, forfatteren bak «Utopia», som ender sitt liv på skafottet i det Mantels fortelling er forbi.
- Les også:
Hvem skal styre kirken?
Vi er altså på 1530-tallet. Henrik 8. savner desperat en mannlig arving. En uekte sønn har han, men det holder ikke om han selv skulle falle fra - her står sterke slekter som mer enn gjerne vil gripe makten om anledningen byr seg. Henrik vil at hans tjue år lange ekteskap med Katarina skal erklæres ugyldig, og vil ha Kirkens velsignelse til å gifte seg på nytt med hoffdamen Anne Boleyn. Samtidig har han sett seg lei på pavens makt og vil forandre landets lover, slik at det heretter er kongen som er overhodet for den engelske kirken. Den som utformer disse lovene, og som får ansvaret for å gjennomføre dem, er Thomas Cromwell.
Tortur og kjetterbål
De som kjenner litt til engelsk historie, vil vite at 1500-tallet er en tid da hodene sitter løst og kjetterbålene er mange. Mantel kunne falt for fristelsen til å skildre voldsomheten og dramatikken på denne tiden, og det gjør hun også, til en viss grad. Men først og fremt består denne nesten sju hundre sider tjukke boken av dialog.
Drivet i fortellingen er samtalene Cromwell har med et femtitalls personer, der hans observasjonsevne og kvikke replikk gjør at vi ser både personer og hendelser tydelig for oss. Den lette og i blant ironiske tonen i dialogene kommer fint frem i Hege Mehrens norske oversettelse.
At Cromwell er den allestedsnærværende og viktige person han faktisk var, blir også tydelig i fortellingen ved at Mantel boken gjennom forteller om «han» - uten å nevne hvem hun snakker om. Etter hvert venner leseren seg til at «han», det er Cromwell, selvfølgelig. Selv beskrives Cromwell som en oppriktig fyr, som riktig nok er god til å manøvrere seg oppover i systemet, men som like mye fremstår som en mann med hjertelag og omtanke for både foreldreløse, fattigfolk og kjettere. Hilary Mantel har dermed endret bildet av Thomas Cromwell, mannen som tidligere er blitt beskrevet som en hard, slu og maktbegjærlig streber.
Idéhistorie
«Ulvetid» er en moderne og levende historisk roman. Man kan trekke paralleller til Per Olov Enquist og «Livlegens besøk», en roman som også skildrer radikale samfunnsreformer gjennomført av en konges høyre hånd. Det er også lett å se forbindelseslinjene bakover i tid, til Niccoló Machiavelli, og hans verk «Fyrsten», som Cromwell tydelig hadde lest og latt seg inspirere av.
Kanskje kan man karakterisere «Ulvetid» som en idéhistorisk roman like mye som en historisk roman?
Engelske kritikere - som kjenner sitt lands historie bedre enn jeg – sier at Mantel ikke kan tas på en eneste faktafeil. Når hun samtidig har klart å la velkjente historiske skikkelser tre frem som komplekse og spennende mennesker, da er det bare å ta av seg hatten.
Skal jeg ha et ankpunkt, må det være at det er vel mange navn å holde styr på, selv om det er en god hjelp med oversikten over de medvirkende aktører bakerst i boken. Forøvrig er ønsket jeg sitter igjen med etter 700 leste sider:
Mer! Gi meg mer!
