Perlende, infame Hedda

Når Nationaltheatret overlater Malersalen til en regidebutant og hans «Hedda Gabler» under åpningshelgen på årets ibsenfestival, kan mye spennende skje. Sett i forhold til oppmerksomheten regissør Peer Perez Øian har fått i forkant av denne oppsetningen, er det med en viss skuffelse forestillingen oppsummeres som fin. Ok. Helt grei.

• Den underligste Ibsen
• Dyr oppussing på Nationaltheatret

Diplomoppgave

Kan hende ligger det i for mye vilje fra nyutdannede Øians side. Kanskje burde Nationaltheatret ha tenkt seg om to ganger før de gikk ut med et ganske så stort medietrykk i forkant av «Hedda Gabler». Å få Malersalen og fem dyktige skuespillere stilt til sin disposisjon er en gave for enhver nyutdannet regissør, utfordringen blir å holde tunga beint i munnen i forhold til alle mulighetene som byr seg. Klare tanker mudres gjerne til om man vil for mye.
Men alt dette vet Øian. «Hedda Gabler» er tross alt hans diplomoppgave ved mastergradsstudiet i regi ved Kunsthøgskolen i Oslo.

Dialog?

Ett av premissene for forestillingen er at publikum og utøvere skal ha ”en dialog om dette materialet og situasjonen vi spiller «Hedda Gabler» for dere”. Og stykket starter med at skuespillerne presenterer hverandre, hvem de er som privatpersoner. Når de trer inn i Tesmans stue, bryter de innimellom ut og henvender seg til publikum. Men er det dialogskapende? Invitasjonen fra Øian blir aldri fulgt skikkelig opp. Dermed blir det ”vi spiller «Hedda Gabler» for dere”. Uten så mye av den ventede dialogen.

Smart scenografi

Det er en smart scenografi Eilev Skinnarmo har gjort i den lille salen. Hedda og Jørgen Tesmans stue er en asymmetrisk firkant som Heddas tre menn snurrer rundt og dermed får hennes verden til å spinne. Stuen har gardiner med fototrykk fra Nationaltheatret og sølvblinkende lamellgardiner til bakvegg. Det skrånende scenegulvet er i tillegg konstruert slik at det i starten ser ut som at rommet svever. Det hele er fint gjort.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

I dette rommet befinner altså «Hedda Gabler» og hennes mann Jørgen Tesman seg. Hedda er leende, flørtende og tøysete. En gjennomgående engasjert, stolt og begeistret Jørgen Tesman spiller gamle vinylplater for henne. Bryllupsreisen er unnagjort, alt virker fint. Så kommer de etter tur: Thea Elvsted, Assessor Brack og Ejlert Løvborg, og idyllen trues.

Smart Hedda

Kravet om å lykkes på alle områder står sentralt i denne oppsetningen. Noe skjer i Hedda når hun får vite at Jørgen Tesman kanskje ikke likevel får det professoratet han var blitt lovet. Heddas plan om å være en ener trues. Drevet av maktbegjær og ære og uten tanke for andre starter hun sitt spill.
Og det gjøres godt. Andrea Bræin Hovig viser oss en Hedda som er smart, infam, yndig og umenneskelig. Den perlende latteren sitter løst, replikkene er som nåler. Den vellykkede vestkantfruen Hedda Tesman kan sitt spill, helt til spillereglene endres. Og Jørgen Tesman, spilt av Mattis Herman Nyquist, er mindre av en nikkedukke enn han vanligvis fremstilles som. Akkurat det er befriende.

Krappe tekstsvinger

Teksten er kuttet godt ned, og noen steder går det kanskje vel fort. Moderniseringen av replikkene fungerer stort sett bra, tonen og ironien fra møblerte hjem er hjerteligst på plass. Det er en enkel og fin forestilling. Det som er av roping kunne vi godt vært foruten, men det at karakterene tviler innimellom og nesten glemmer hva de skal si, gjør forestillingen godt.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Store forventninger

«Hedda Gabler »er en fin forestilling med enkle, stramme grep. Men den svarer ikke til forventningene man får når man leser Nationaltheatrets høstkatalog, der den omtales over seks sider. Øians klare tanker i katalogteksten fremstår som litt tilmudrede etter endt forestilling. Det handler kanskje om å ville litt for mye – eller om ikke å få det man ønsker klart nok frem.
Men Øian lager fint teater. Det er ingen grunn til ikke å følge ham videre med et interessert blikk. Så kan Nationaltheatret tenke seg om neste gang de ønsker å gi stor oppmerksomhet til et studentprosjekt: Det er ikke alltid det gagner studenten å legge opp til virkelig store forventninger. Det som kom ut denne gangen var ikke spektakulært. Men fint var det, helt fint.

• Nationaltheatret, Malersalen
• «Hedda Gabler» av Henrik Ibsen
• Regi: Peer Perez Øian
• Medvikende: Andrea Bræin Hovig, Mattis Herman Nyquist, Christian Greger Strøm, Tone Mostraum, Bjørn Skagestad
• Scenografi og kostymer: Eilev Skinnarmo