Som sanger i tidenes største norske rockeband, Madrugada, har Sivert Høyem mye å bevise når han nå kun skal fronte musikken sin alene. Men det har vel aldri vært noe tvil om at Høyem skulle klare seg godt på egenhånd. Han har allerede har gjort det med sine to gode soloalbum fra 2004 og 2006. Og nye «Moon Landing» er en godkjent oppfølger som vil holde ham inne på norsk rocks elitelag.
Stor stemme - trauste låter
Igjen viser Høyem seg som en unik sanger - også i internasjonal målestokk. Som låtskriver er han habil og jevn. Og til tider litt for traust. Mengden av artister som beveger seg i dette universet med gitarbasert rootsinspirert rock, gjør det vanskelig å være original. Det Sivert og hans musikere er mestere på, er elegant manøvrering mellom klassiske rock’n roll-knep.
Stødige bakmenn
Cato Salsa er eneste som har fulgt med fra siste utgave av Madrugada over i denne runden av Høyems solokarriere. Som co-produsent gir han Høyem et effektivt og riktig lydbilde. Salsa er ansvarlig for det meste av kledelige keyboardlinjer og stilsikker gitarriffing og øs. Sammen med trommis Børge Fjordheim blir dette stødige underlag for den positive melankolien som preger Høyems melodier og tekster. Med første singel og tittelsporet «Moon Landing» som et av litt for få høydepunkter.
Ny giv
Utover tittellåten kommer det beste på dette albumet rundt halvveis. I "Lost at Sea" navigerer Sivert Høyem gjennom et mørkt personlig kaos og kommer ut på den andre siden i platens mest monumentale og hypnotiske spor – den psykedeliske «Shadows/High Meseta». Her aner vi at Madrugada har vært gjennom en tung tid, men at han går på med ny giv etter tapet av både band og Madrugada-kamerat Robert Burås. Og de som har fulgt med disse gutta før, kan trygt bli med Sivert Høyem videre.
