Da TV-serien Snøfall ble vist på NRK første gang i 2016, var den en eventyrlig suksess. Fortellingen hadde uvanlig mange lag til adventsserie å være.
Den var en kompleks historie om tilhørighet og identitet – men også om mørke krefter: om å oppsøke og å velge et mørke, og om tilgivelse.
Å lage teater av denne historien er både modig og snodig.
Komprimert
Den største utfordringen er å gjøre nærmere 600 TV-minutter til en to timer lang forestilling. Mye må skje fort, relativt komplekse karakterer må etableres med troverdighet i en fei, historien skal ivaretas for dem som kjenner den fra før og presenteres som en helhet det går an å følge for dem som ikke kjenner den.
Forestillingens svakeste punkter ligger i denne komprimeringen. Selv om historien er helt grei å følge, så er det mye som skjer med mange ulike karakterer, flere sider ved dem som skal oppdages og forstås og dype menneskelige drivkrefter som skal kjennes igjen og plasseres i fortellingen.
Med sjefsnissen Julius (Trond Høvik) og hans snurrige hjelper IQ (Johannes Joner) blant Oslo Nye Teaters faste skuespillere, er utgangspunktet godt. Synne Teksum hadde fjernsynsregien, og er også teaterets regissør.
Forfatterne Hilde og Hanne Hagerup har bearbeidet tekstmaterialet for scenen. Komponist Henrik Skram har utvidet musikkmaterialet han lagde til serien.
Derfra og ut må teaterets egne virkemidler gjøre jobben.
Winter wonder
Det krever gode skuespillere, mest av alt en god Winter (Petter Vermeli). Han er også den som uten tvil leverer best i denne forestillingen. Et svært nyansert og detaljrikt spill gir liv, troverdighet, forståelse og empati for denne karakteren.
Winter er skurken og den som driver fortellingen inn i et eksistensielt rom, han er en mangefasettert karakter som i mangel på oppmerksomhet søker makt ved hjelp av mørke krefter. Men som har menneskelighet nok til å vite at det han gjør, ikke er riktig. Alt dette får Vermeli frem i sin relativt korte tid på scenen. Og derfor er tilgivelsesøyeblikket stort når det kommer.
Dette er ikke en fortelling om at voksne er dumme og barn må ordne opp, slik tendensen er på andre store institusjonsteatre denne høsten.
Her er det en som velger uklokt, og barna som har motet til å forsøke å endre en vanskelig situasjon.
Magien leverer
Det er skrevet mange sanger til denne oppføringen, og sangtekstene er helt på det jevne. Henrik Skrams musikk er stemnings- og spenningsskapende, og gjør seg også best når den ikke følges av tekst. Kvaliteten på sangerne varierer i stor grad.
Likevel varmer Snøfall også som teater. Det skyldes teatermagien.
Oslo Nyes teaterheis lar verdener heves og senkes, og historien beveger seg lett mellom de ulike stedene. Utstrakt bruk av figurteater skaper brevfugler som flyr, blant annet. Likevel er det hagen og Mørke, den forbannede delen av nissenes hage, som skaper den virkelige magien.
Med klare referanser til West Ends «Harry Potter and the Cursed Child» brukes tekstiler som en svært effektiv del av scenografien, og lyssettingen skaper dybde og rom for magien.
Det viktigste scenograf Gjermund Andresen gjør med denne forestillingen, er å insistere på teaterets egen måte å skape magi på. For det funker.
Passer for deg som:
- har sans for at barn ordner opp
