Førsteinntrykket er tynt. Men filmen inspirerer oss til å se og høre nøyere. Og vi finner at det er mer i bildene og lyden enn nostalgi, romantikk og shake og sånn, og historiefortelling med sang og dans som konkluderer i overtydelig budskap om humanisme og kjærlighet.
Det er noe ved ”Hairspray”
Dette handler om blubba som er for kort og for bred for TV og ruver for mye for enhvert ballett. Hun vil opp og frem.Vi kan jo lure på hvordan det går.
Scene fra Hairspray.
Foto: FilmwebTidens rytme
Det er 60-tallet. Skjørtene strutter og dansetrinnene skifter fra swing til twist til shake. De svarte heter fremdeles negre og kaller seg det selv også.. Tidligere miss Baltimore manøvrerer TV-produserne slik at hennes datter skal bli den nye miss Baltimore. Det går i tidens vedtatte rytme og TV's moteriktige norm. Men noen ungdommer avslører at TV-guruene satser feil når holder tykke og svarte utenfor.
Filmens sjel treffer
Det er en historie om at inni er vi like ulike uansett hvordan vi ser ut utenpå.
Rammehistorien er like banal som filmens ytre er glanset. Men det er ikke fortellingen som taler, og egentlig ikke nostalgien heller. Det er filmens sjel som treffer. Det er den gjennomførte designen og de presist overtegnede typene, de tilstedeværende øynene, den frodige livsutfoldelsen og det lett karrikerte samfunnsbildet. Det i tillegg til tupperingen og brylkremen.
Perfekt tull
John Travolta er mor med store kvinnelige former, Christopher Walken er en nokså temmet far, Michelle Pfeiffer er den slanke som leder TV-balletten og det store kobbelet av ungdommer er ganske sjablonge de også. Perfekt tull.
Og musikken smyger seg innenfor øregangen….
