Gjennom krigens natt

Ei gås flyr over Europa med ei ungjente på ryggen. Dette er ikke Nils Holgerssons vidunderlige reise, det er messejenta Peggy som flyr for livet for å hindre en bombing over Ruhr i Tyskland. Peggy og gåsa (Renate Reinsve og Joachim Rafaelsen) er en av flere røde tråder som binder små og store fortellinger om krigen sammen til den helt spesielle forestillingen «Andre verdskrigen – Natt i verda» ved Det norske teatret er.

Men egentlig består ikke denne forestillingen av små fortellinger. Alle er store. Fordi de er omgripende, omfattende, fatale. Og den største historien handler om et intet. Om at de som myrdes, forsvinner i luft. Når et barn gasses i Auschwitz, slutter dets historie. Det er bare et intet igjen.

Maraton av enkelthistorier

Styrken med teatersjef og regissør Erik Ulfsbys maraton-krigsprosjekt ligger nettopp i de små historiene. Teateret lykkes i å heve skillene mellom seierherrene og taperne. Krigen hadde sin pris, og det er de historiene som skal frem.

I stedet for å plassere skuespillere og handling i skyttergraver, lar de fire dramatikerne postmannen, ovnsbyggeren, messejenta og sigøynergutten være blant dem som forteller krigen. Tekster fra dramatikerne Lukas Bärfuss, David Greig, Oleg Bogaev og Maria Tryti Vennerød er flettet inn i hverandre og skaper et rikt bilde av enkeltskjebner.

Ulvetimen

I en forestilling som starter ved midnatt og slutter på morgenkvisten er det utmattende å være publikummer. Noen historier glipper, slik vil det være for de fleste. Stoffet er overraskende dialogtungt i de delene der øyelokkene er faretruende tunge.

Forestillingen kunne i større grad variert lys- og lydforhold for å minimere dupping – men dupping vil nok uansett forekomme.

Krig og kjærlighet

Størst visuelt inntrykk gjør scenene med gåsa og jenta. Den eventyrpregede fortellingen sier noe grunnleggende om krigens vesen. Teateret gjør det mulig å gripe inn i krigens gang.

Det presenterer også konsekvensene av en slik inngripen. Den blir uansett sorg, død og tap. Og ender i et skrik etter kjærlighet. Kombinasjonen av denne underfulle flyvningen, fortellinger fra østfronten og en brevkasse fra Zürich sirkler inn den sterke, insisterende og repeterende avslutningsscenen der den store intetheten tungt vektlegges.

Nødvendig overmot

I et stort, grått scenebilde er virkemidlene få, men effektfulle. Scenegulvet er overdrysset med brev, og lyssettingen understreker historiene, blant annet med effektiv bruk av skygger på veggene.

Natt i verda er et overmodig prosjekt. Men det er helt nødvendig at norske institusjonsteatre våger å tenke utenfor boksen. Det er så lite å tape! Natt i verda er en helt spesiell fellesskapsopplevelse der skuespillerne stod trøtte og blanke i øynene etter endt urpremiere. Det gjorde nok publikum også.