Ragnar Hovland
Åleine i Alpane
Samlaget 1999
?Åleine i Alpane? er en diger bok på men enn én måte. Jeg mener å ha dekning i teksten for at kjernen i denne utgivelsen finnes i de tre viktigste tingene i verden: Livet, døden og popmusikken.
Jeg kunne ha sagt de fire viktigste tingene og tatt med litteraturen. Det har jeg også dekning for. Tror jeg. I teksten. Men jeg synes det lyder mye flottere med de tre.
?Åleine i alpane? er komponert som en klassisk LP-plate fra de sene seksti-årene, der artist og produsent har latt hodene ligge lenge i bløt for å finne det riktige første-sporet, det som er så uimotståelig at det bereder grunn og skaper velvilje og toleranse overfor de eksperimentene, de underlighetene og sjarmerende forsøk på overforing som kommer etterhvert. I dette tilfellet kunne man neppe valgt bedre.
Romanen ?400 mil frå Sogndalsfjøra? - fortalt av Per Waglen, den kjente sogning, videoforhandler, punk-trommeslager og kulturpersonlighet - er akkurat en slik historie vi innimellom må ha fra Ragnar Hovland.
Den er full av alt det herlige tullball en viss gruppe menn fra Sogn, som for eksempel Einar Førde og Erling Lægreid her i huset, elsker å innbille alle oss andre; nemlig at de er svære karer såvel til å banne som til å drikke sprit og nedlegge kvinnfolk - det siste helst bare ved et lite snerr ved overleppen og megetsigende blikk på damens medbragte østlending.
Men til Oslo, det skal de. Slik også med Per Waglen. Tro meg - bok én er verdt alle pengene alene. Eller med ord lånt fra forfatteren - lytteren kan trygt småflire hele veien til minibanken.
Med den tiden jeg har til rådighet er det helt umulig å si noe tilnærmet vettugt om alle de andre atten bøkene. Jeg nevner at to av dem inneholder tegnede historier, riktig underholdende - for ikke å si underfundige. Jeg er allikevel fristet til å påpeke at Hovland er en usedvanlig slett håndtegner, men regner med at han vil påberope seg en naivistisk tilnærming til tegnekunsten. Og da er vi jo like langt.
Som kilde til historisk innsikt og oppfriskning er denne mursteinen helt uovertruffen. Jeg har bare én innvending, idet jeg undres over at Hovland ikke nevner den famøse oppmann Sven Loftmann som aktør i de svensk-norske skøytekalamitetene i 1963 og 1964. Vannepauser har aldri vært viktigere og det blir for enkelt å legge ansvaret på Johnny Nilsson alene.
Godt ord igjen - for, når forfatteren, på toppen av alt det andre, legger for dagen en slik varm forståelse for fenomenet og poporkesteret Procol Harum, er det bare å gi seg ende over. Enda mer, stilt overfor hans eget utsagn i det avsluttende intervjuet med Dr. Munk, om at også Hovland har flest kvinnelige lesere.
Humor og alvor er to sider av samme sak. Derfor står det også svært mye klokt og innsiktsfullt på mange av de nesten tusen sidene. På kontorveggen min henger svære portretter av folk som Hank Williams og Bob Dylan sammen med noen mindre av Dan Turéll, Elvis Presley, Tom Waits og et par til. Dersom forlaget kan være brydd med å sende meg et signert portrett av forfatteren, lover jeg å finne plass til Hovland - også på dét parnasset.
Leif Ekle
Sendt i Kulturnytt, NRK P2, 22. desember 1999.