Av
Maktplagget
Ny skjorte er kanskje det fineste plagget jeg vet om. Strøket, presset, stive snipper, alle knappene inntakt og la-humla-suse overskuddslengde på flakene som må stappes så langt ned i buksene at de også forhindrer lårgnissing (gjelder særlig overvektige, overtrente eller menn med tett benstilling). Med et slikt vidunder på kroppen ønsker man å trykke folk i hendene og vinne valg.
Riktignok må man plukke en og annen mikro-knappenål ut av nakken, ryggen og underarmen iløpet av dagen, men hva er vel det mot den berusende følelse av makt som skjorten signaliserer: Her kommer en kar som ikke går av veien for en Martini midt på lyse dagen (ja, når sant skal sies burde han ikke gå, men fraktes i limousine).
Forfallet
Problemet med nye skjorter er at de bare virker i noen timer. Vel hjemme fra en ekspansiv og avgjørelsesrik arbeidsdag river den umiskjennelig lukten av august i nesen (”Det er alltid august under armene”, for å sitere Roy Harper), og man føler seg ikke fullt så fjong. Dessuten er skjorten rynkete, skjevsittet (kneppingen går ikke lenger som en snorrett forlengelse av gylfen) og flakene er på vei opp, de ligger som små Arnardotelt langs midjen.
Neste morgen er det tilbake til T-skjorten og ståplassen på bussen mot en arbeidsdag der ingen ønsker dine råd. Med mindre du ikke har et ess i ermet, eller snarere i skapet: Enda en flunkende ny og plastpakket skjorte full av mikronåler (hvor får man tak i de nålene, forresten, de finnes jo bare på skjorter!).
Det sier seg selv at det blir dyrt å være ekspansiv hver dag. Derfor opplever de færreste av oss denne mandige lykkefølelsen mer enn noen få ganger i året. Noen vil kanskje innvende at kombinasjonen strykejern/strykebrett kan gjøre underverker. Og det kan de har rett i, hvis det innebærer at de har en kone til å betjene verktøyet.
Restaurering
Likevel, selv ikke den beste strykefrue greier å få skjorten sånn som den var. Stiv med harde bretter, og en sånn grov, spjærende, nesten syngende lyd hvis du førte neglen over stoffet.
Nå skal man ikke være kravstor. Det holder å være innbilt president, statsminister eller multimilliardær noen få ganger i året. Resten av tiden er det helt OK å opptre som en man kan regne med, en kar som ikke går av veien for en heltedåd eller to og som kommer med forbausede utrop eller anerkjennende mumling (Som Hm. eller Se det!) når han leser de rareste sidene i Dagens Næringsliv. Da er pen, nystrøket skjorte en forutsetning.
Disse virker heller ikke mer enn noen få timer, og etter en del runder i vaskemaskinen (særlig på 60 grader) begynner begynnelsen på splitten mellom flakene å havne over beltet. Men skjortene er i hvert fall glatte og pene. Spørsmålet er, hvordan får de det til? Strykekonene, altså. Ja, for det hender jo at fruer ikke er hjemme, eller at de er generelt grinete eller at de har så mensen at du får lyst til å gi dem en europall sanitetsbind til jul.
Kampen for tilværelsen
Da står du foran sannhetens øyeblikk: I høyre hjørne: Mannen og hans ualminnelig krøllete, men rene skjorte, i venstre hjørne: Strykebrettet og det fresende varme strykejernet. Det er en titanenes kamp, menneske mot maskin, og det ender like sørgelig hver gang.
Hvordan stryker man den fordømte skjorten!? En ting er at man slåss mot strykebrettet, en anordning med fluktstolens gjenstridige og humørsyke egenskaper. Selv når det ikke velter eller klapper sammen, er det lite hjelp å få derfra. Brettet er forræderisk mykt, så mykt at jernet ramler (og sneier armen din) hver gang du setter det fra deg for å legge skjorten bedre til rette (noe du må gjøre hele tiden, for den ligger ALDRI til rette!). Det har helt feil form, det eneste som med hell kan legges eller tres på et strykebrett er grytekluter, servietter, korte skjerf og en litt trang poncho.
Hvordan klarer kvinnene å få armene til å bli like glatte PÅ BEGGE SIDER. Hvordan unngår de rynker rundt lommen? Skal kraven brettes ut når den strykes og så brettes på plass, eller skal den være nedbrettet under hele operasjonen? Og hvorfor har ikke strykejernene en slags liten livbåt, et ministrykejern hengende bak, som man kan benytte mellom knappene? Og hvem i all verdens rike oppfant den meningsløse HEMPEN mellom skulderbladene!!!
Nødløsninger
På gammeldagse skjorter fantes ikke sånt, der var ryggstykket desserten for oss som svingte strykejernet med hårdnakket motvilje, vi så frem til ryggen, nemlig! Nå er bakstykket plutselig blitt aller vanskeligst. Ikke bare er den dumme hempen der, men de har jo laget sånne liksom-stilige bretter på stoffet også, inn mot og ut fra hempen. Jeg forsøkte engang å varme opp hele området, og så trampe på det med lakksko. Det hjalp ikke det heller.
Jeg tror ikke det er meningen at menn skal stryke skjorter. Teknikken er høyst sannsynlig en genetisk greie som bare kvinner og homofile har. Det er greit nok, men det setter oss under press. Vi menn må, i voksen alder, gjøre som morra vår (eller kona, da) sier, ellers blir det T-skjorte og olabukser nå igjen, og det på det viktige styremøtet til og med.
Erkjennelsen
De som verken er gift eller har en veldig god homofil venn, må sette av halve årslønnen til vaskeriregninger og hyppige skjortekjøp. Og der gjelder ikke noe skattefradrag, nei.
Hvis det bare var noe menn kunne, som kvinnene hadde bruk for, så man kom i en forhandlingsposisjon. Etter 52 år begynner jeg å innse at det ikke er det. Og den erkjennelsen er så tung at det bare finnes én kur: I morgen skal jeg kjøpe meg ny skjorte.
