Venezia
Kjell Ola Dahl
Dubrovnik
Vigdis Hjort
Spartacus 2004
Reisebøker kan skrives på mange måter. Serien til Spartacus gir norske forfattere frie tøyler. De små bøkene er ikke guider med kart eller rene beskrivelser av severdigheter. Tvert imot er det meningen at forfatterne skal skrive reiseskildringer med egen stil og signatur.
Diametral forskjell
Vigdis Hjorth og Kjell Ola Dahl går likevel i to diametralt forskjellige retninger. Hjorth er personlig. Hun forteller både om sin første og sin hittil siste reise til Dubrovnik. Faktainformasjonen om den lille kroatiske byen ved Adriaterhavet er kortet ned til et minimum.
Hjorth forteller heller historien om sin første forelskelse, som langt fra bare er knyttet til byen Dubrovnik. 17 år gammel treffer hun Vladimir og tanten hans på interrail og blir i området noen dager før hun forlater byen og for all tid er fylt av sterke følelser når hun tenker tilbake.
Sentimental og reflektert
Hjorth er den beste av disse to, som bok og sammenhengende fortelling betraktet. Hun velger bort mye av pliktoppgavene som guide-forfatter, og forteller istedet en betagende historie med to dominerende tidsplan: den første reisen som 17-åring og den siste som guide-forfatter i 2004. Hun virker ærlig, til tider sentimental, på en reflektert og god måte.
Leseren lærer en del om byen og området, uten at hun går politiske journalister i næringen når det gjelder å forklare bakgrunnen for konfliktene i det tidligere Jugoslavia. På en elegant måte drar hun med seg filosofi-historien (hun hører Stigens lærebok til examen philosophicum i bilen på vei nedover), slik at boka får noen små, men betydningsfulle blikk innover i europeisk kultur, langt utover byen Dubrovnik.
Hjorth har gode refleksjoner over det å være turist (noe ingen av disse to vil være!), og om kjærlighetshunger og uoppnådd kjærlighet, noe som er en gjennomgangstone i hele forfatterskapet. Noe av det beste med denne boken er kanskje at den på sett og vis er noe annet enn den gir seg ut for å være (noe som sjelden gir god kritikk, men her gjør jeg et unntak): Den viser inn mot spennende sider ved et godt forfatterskap, snarere enn mot en god turistby som kanskje kommer til å segne om under vekten av den nye strømmen mennesker fra vesten?
Bastard
Dahls bok er mer en bastard, mellom guiden og den personlige fortellingen. Han innrømmer flere ganger problemet med å si noe nytt om Venezia. Dahls eget problem er i tillegg at han er en litt for dårlig pedagog. Mange formuleringer og små-fortellinger fungerer ikke helt godt. Også mange trykkfeil, til og med feilstaving av navn, skjemmer framstillingen.
Samtidig har Dahl unektelig tatt med mye verdifull informasjon for en turist, ikke minst har boka et vell av referanser til kunst, arkitektur, musikk, film og litteratur. Boka er da også omtrent dobbelt så lang som Hjorts, og inneholder en verdifull litteraturliste.
Gjennomgående for Spartacus' utradisjonelle guide-bøker er at de har for liten skrift, er stramt innbundet (så du må bende opp bøkene for å få lest inn mot midten) og at bildene ikke helt holder mål. Svart-hvitt-gjengivelsen er ikke god nok til å få et godt bilde av de visuelt meget sterke byene Venezia og Dubrovnik.
Tom Egil Hverven,
Boktilsynet, NRK P2, 21. april 2004