Med ett runger det: "Til Valhall!"

33 infanterisoldater står oppstilt på en grushaug innenfor murene på Chinese Camp. 33 soldater fra Telemarkbataljonens Mekaniske Infanterikompani 4. Stridsvestene og hjelmene er på. Norske flagg på skuldrene.

De siste ordrene rundt den nært forestående operasjonen er akkurat meddelt dem fra troppsjefen. Soldater, biler og stormpanservogner er klargjort for krig.

Som en avslutning på den korte briefen gjaller det plutselig gjennom lufta:

– Til Valhall!

33 geværer strekkes i været, akkompagnert av et øredøvende svar.

– Ooo-Aaaa!

Tre ganger gjentas ritualet. De kinesiske arbeiderne inne i campen stopper opp og kikker forskrekket opp på de norske krigerne.

Jeg har akkurat overvært MEK4’s norrøne kamprop. Kampropet som skal holde dem sammen og bygge enhetsfølelsen. Ikke ulikt lilleputt-laget på fotballbanen, eller de norske sølvjentene i håndball fra gud-veit-når.

Ingen av oss her ute i Afghanistans ødemark vet det denne ettermiddagen, men det er Valhall-ropet og disse soldatenes tanker rundt en krigerkultur som om noen uker skal få forsvarminister og forsvarssjef til å gå i total vranglås foran et samlet norsk pressekorps. Etter min mening en spektakulær oppvisning i dårlig dømmekraft.

• Les også: Faremo tar sterk avstand fra soldatholdninger

Hendelsen blir i Norge kjent som Alfa-saken, etter at intervjuer og bilder publiseres i herremagasinet Alfa.

Det som kalles "Den norrøne kulturen" og utsagn som at man som soldat "kjenner glede ved å drepe taliban-soldater" fører til krisemøte i Forsvaret, og forsvarsminister Grete Faremo sier til Dagsrevyen at dette er holdninger vi ikke skal tåle. Hun oppretter et etisk råd for forsvarssektoren.

Hadde de 33 med geværene høyt over hodet visst om denne støyen der og da, er det lite som tyder på at de ville brydd seg stort. Når sola forsvinner ned bak åskammen og natten senker seg, skal byen Kwaja Kinti angripes med full tyngde. Hva noen bak et skrivebord hjemme måtte mene er ikke spesielt viktig akkurat nå.

Sterk motstand i vente

Landsbyen Kwaja Kinti ligger langt inne i fiendeland. Så langt inne i opprørernes terretorium som Task Uniten jeg følger aldri har vært før. Det er i grunnen lenge siden det har vært ISAF-soldater her i det hele tatt.

All etteretning de siste døgnene forteller oss at det forventes at vi møter sterk motstand, både i form av krigere og veibomber på veien inn.

Kolonnene med militære kjøretøy beveger seg svært sakte på de humpete grusveiene Afghanistan har å by på. Oddsen for at det er gravd ned veibomber på strekningen vi kjører er overhengende høy.

Klarer ikke følge de trygge beltesporene

Først i følget kjører en amerikansk minerulle. En spesialbygd bil med en gigantisk rulle montert i front, som har i oppgave å utløse det av veibomber den måtte komme over. Deretter følger fire norske stormpanservogner, eller det som enhver sivil ville betraktet som tanks. Et beltedrevet panseret kjøretøy med et snurrende tårn og en 30mm kanon på toppen.

Jeg sitter i den første bilen som følger stormpanservognene.

– Ligg i beltesporene til stormpanservogene, lyder beskjeden fra lagfører Sigve til vognfører Storm.

• Se videopresentasjon av Sigve

Problemet er bare at beltesporene er akkurat litt for breie til at den pansrede bilen vi kjører får plass. Vi må, enten vi liker det eller ikke, ligge litt på utsiden av sporene her og der. Nervepirrende.

Følelsen av å kjøre på de afghanske veiene dag ut og dag inn er ubehagelig. Å sitte å konstant å være redd går ikke. Soldatene jeg snakker med samenligner det med å kjøre bil på en motorvei i Norge. Faren for en front-mot-font-kollisjon i 90 km/t er alltid til stede for alle som kjører bil, men ingen makter å sitte å tenke på det konstant.

Slik er det med veibomber også. Trusselen er der konstant, men man klarer ikke å sitte å være redd hele tiden. Ikke er det vel noe vits heller.

Jeg kjenner likevel litt på det når gutta i bilen for første gang tar på seg setebeltene, hjelmene og splintbriller mens vi kjører bil, mens de likefullt fastslår at hvis vi skulle kjøre på ei veibombe så hjelper det vel strengt tatt ingen verdens ting.

Framme ved startlinja

Vi kommer oss helskinnet fram til det som er definert som startlinja. Ca to kilometer fra selve byen Kwaja Kinti etableres en slags camp. Her blir sanitet, mekanikere og et amerikansk bombekasterteam stående. Og vi.

Til guttas store frustrasjon er det bestluttet at kun stormpanservognene skal kjøre tettere på byen. 30-millimeterkanonene på disse har rekkevidda langt over maskingevær og håndvåpen på de øvrige kjøretøyene, og sjefen for Task Uniten har besluttet å ikke ta unødig risiko med de lettere kjøretøyene.

På veien fram i sine posisjoner kjører stormpanservognene over flere veibomber, men mirakuløst nok går ingen av dem av. De går i stilling på et et jorde, og gjør seg klare.

Over oss sirkler nå to Apache angrepshelikoptre og et F-14 bombefly. På toppene rundt oss ligger skapskyttere og såkalte Forward Air Controllers, som kan ta føringen på bombeflyene og guide bombene ned mot mål på bakken.

En høyst levende Arbaki-milits

Det er lenge stille. Svært stille. Kjedsommelig stille. Så spraker det i radioen.

– Ni-en dette er Sierra. Ti bevæpnede pax på moped og ... ehhh… 15 på hest, kommer inn fra vest mot øst. Trolig Arbaki.

Radiobeskjeden er fra Sierra. Skarpskytterne. De har observert en ridende hær med lokale krigere som nærmer seg de norske stillingene, gir en heads-up til sjefen for Task Uniten. Bevæpnede menn til hest.

Det er såpass eksotisk at jeg nesten ikke tror det kan være mulig.

Gjennom det lille jeg vet om Pashtunwali, Pashtunernes levesett, har jeg hørt om Arbakiene. Landsbyene og klanenes hærer eller politi. Ifølge Pashtunwali skal hver 40. mann i en klan stilles til disposisjon for byens Jirga, og danne Arbakien, som så har som oppgave å beskytte klanens medlemmer mot fare og andre klaner.

Systemet med Arbakier og Jirgaer, landsbyråd, lever fremdeles i beste velgående blant Pashtunene i Afghanistan, og under angrepet de norske styrkene er i ferd med å gjennomføre mot landsbyen Kwaja Kinti, får jeg for første gang stifte bekjentskap med en høyst levende og stolt Arbaki.

Rett etter at meldingen på sambandet fra Sierra, som fritt oversatt til menneskespråk betyr noe sånn som at ti bevæpnede menn på moped og 15 på hest nærmer seg de norske styrkene fra vest, dukker de opp. Mopedene først, etterfulgt av rytterne.

En kampvilje og et mot jeg sjelden har sett

De har fredelige hensikter hva ISAF og de norske soldatene angår. Men de har hørt ryktene om at et nært forestående angrep på byen, hvor de også har uoppgjorte saker, og ønsker å kjempe sammen med nordmennene.

Det er noe uvirkelig og svært så eventyraktiv over disse mennene, med geværene sine strappet over skuldra, og granatkasterne strappet til hesten i salen. En stolthet, en kampvilje og et mot jeg sjelden har sett.

Etterspillet skal da også vise seg at deltagelsen koster dem dyrt. Allerede samme kveld ankommer det norske NAD-helikopteret for å hente ut den første av flere skadde Arbaki-medlemmer.

Byger av granater

Nesten uten forvarsel starter krigsmaskineriet ute på jordet. I lang tid har observasjoner både fra soldatene i front og skarpskytterne på høydene haglet inn over radiosambandet. Plutselig smeller det.

Byger på fem og fem 30mm granater skjærer gjennom luften med en hale av orange lysstriper som markerer hvor de treffer. Sporlys kalles det på fagspråket, og viser tydelig hvor de dødbringene granatene treffer.

Det er forsåvidt flere indikasjoner på akkurat det. Gjennom kikkertene sine observerer nok en gang de norske soldatene at fienden rammes hard.

– Jeg så ham dø, utbryter en av soldatene plutselig.

Det krangles om hvem som er den neste som skal få følge med i kikkerten.

Stormpanservognene veksler på å skyte mot opprørene som befinner seg i ulike stillinger, og muren vest for skolen, som omtales som Taliban-hovedkvarteret i byen, ser etter vært mer ut som en grushaug enn en mur.

Kampen varer i timer

I timesvis står de slik. Midt ute på et jorde i Afghanistan og peprer opprørere med 30mm grantater. Atter en gang står de norske soldatene på så lang avstand at det er umulig for opprørerne å nå dem med de våpen de har tilgjengelige.

Etter en stund beordres de tilbake til “startlinja” hvor resten av styrken fortsatt står. Den Afghanske hæren med mentorene fra den norske OMLT-4 styrken har ankommet og skal nå rykke inn og gjennmsøke byen for det som måtte være igjen av fientlige styrker.

Task Uniten slår seg til ro for kvelden, og allerede neste morgen gir den amerikanske operasjonsledelsen beskjed om at oppdraget er utført for Task Unitens del. Retur til Meymana er det neste på programmet.

Skadde hos alle parter

Amerikanere, afghanske politi og den aghanske hæren tar over. Allerede neste dag viser det seg at det har gått ganske dårlig.

Etter en rekke krangler og misforståelser mellom hær, politi og amerikanere går de på en real smell. De norske redningshelikopterne må flere ganger hente hardt skadde soldater fra alle de tre parter.

Dagen etter avbrytes operasjon «K2». ISAF-styrkene trekker seg ut av Kwaja Kinti, selv om planen var å bygge en permanent politistasjon i byen.

Etter noen dager er byen igjen i hendene på Taliban.

• SE OGSÅ: Skyttergravene - leiren - menneskene - kart og bilder
• Nett-TV: Følg serien «Norge i krig - Oppdrag Afghanistan»