Rampejenta

"Rampejenta" er en fortelling om besettende lidenskap. Det er også en fortelling om vår nære historie. Og det er en roman som postulerer at det er forskjell på folk. Kommer du fra en trygg borgerlig bakgrunn, trenger du ikke store ambisjoner i livet. Er du derimot oppvokst i ekstrem fattigdom, kan din higen etter penger og trygghet bli egoistisk og stygg. Miljøet vi fødes inn i er avgjørende for hvem vi blir, skjønner Ricardo, som forteller historien om Rampejenta.

Farlig flørt

Handlingen starter i Lima på 1950-tallet, i den velstående bydelen Miraflores, der Ricardo vokser opp. Som ung tenåring forelsker han seg i den mystiske chilenerjenta Lily. Plutselig dukker hun opp, mer vågal og sensuell enn de andre rike pikene, men en dag blir hun avslørt som svindler. Hun er borte like raskt som hun kom, men vår mann skal aldri glemme henne. Livet gjennom beholder han sin besettende forelskelse. Lily manifesterer seg med ujevne mellomrom, som fransk overklassefrue, som engelsk lady, men aller først som geriljakriger på vei til Cuba:

"- Er du fremdeles like flink til å herme det syngende tonefallet til chilenerne? spurte jeg og kysset hånden hennes. - Kom ikke og si at du ikke skjønner hva jeg snakker om. Husker du heller ikke at jeg tre ganger spurte om vi skulle være sammen, og at du hver gang ga meg kurven?

- Ricardo, Ricardito, Richard Somocurcio! utbrøt hun muntert, og denne gangen merket jeg at hun klemte hånden min. - Småen! Den prydelige guttungen som så ut som han hadde gått til alters kvelden før! Ha-ha! Det var deg!" (s.29)

Samtidshistorie

Ricardo har bosatt seg i Paris, der han arbeider som oversetter for Unesco. Bare å være i den franske hovedstaden er nok for ham. Men ikke for Lily. Hun skifter identitet og nasjonalitet på stadig jakt etter rikere menn. Men gjør de henne lykkelig?

Ved siden av den frustrerende kjærlighetshistorien (Lily forsvinner gang på gang) risser Mario Vargas Llosa trekk i samtidshistorien. Både peruansk politikk - Vargas Llosa var jo selv kandidat til presidentvalget i Peru i 1990, og har god greie på det han skriver om - 60-tallet i Paris og 70-tallet i London blir fargerikt beskrevet, ikke bare som kulisser, men som fullintegrerte elementer i fortellingen. Forfatteren gir oss også noen fantastisk fine små historier om vennskap, som inkulderer peruanske revolusjonære, en ensom, engelsk enke og en stum adoptivsønn. Dette er historier som løfter, og som blir en motvekt til Rampejentas selvrealisering.

Svulstig

For meg ble boken nesten i lengste laget. Den er tettpakket med informasjon og de stadige svikene til Rampejenta blir etterhvert rutine. Forfatteren har dessuten en hang til det søtladne; slutten av romanen kommer absolutt ikke som noen overraskelse.

Det forhindrer meg ikke fra å si at Mario Vargas Llosa er en strålende forfatter. En forfatter som lar det skinne gjennom at når alt kommer til alt, er det følelsene vi bygger våre liv på.

Romanen er oversatt fra spansk av Kari og Kjell Risvik.