Kvinnereisen

I boken ”Kvinnereisen” intervjuer og guider nyutdannet litteraturviter Birgitte Huitfeldt Midttun leseren inn i de feministiske universene til Irigaray, Moi, Kristeva, Paglia, Butler, Cixous, Spivak, Nussbaum, Bordo og Cornell. En imponerende rekke. Og en bragd å ha fått intervjuavtaler med dem alle.

Huitfeldt Midttun har gjort et grundig forarbeid forut for intervjuene og fremstår som belest innenfor litterære feminismeteori. Hennes innledning og introduksjonsdeler til den enkelte tenker, vitner om at Huitfeldt Midttun har hatt stor interesse for feltet før hun i voksen alder tok en formell akademisk grad ved Universitetet i Oslo.

Ambisiøst prosjekt

Det er et svært ambisiøst og pompøst prosjektet Huitfeldt Middtun har begitt seg ut på. Hun ønsker intet mindre enn å ”kaste nytt lys på kvinnen og hennes tilblivelse”. Kvinnens tilblivelse er en rødtråd innen all kvinne- og kjønnsforskning siden Simone de Beauvoir skrev at ”man er ikke født kvinne, man blir det” i boken ”Det annet kjønn” fra 1949.

Selve intervjuformen fungerer, selv om det er gjennomgående lite kritisk diskusjon men mer velmenende dialog. Enkelte av intervjuene er mindre opplysende og avklarende, andre er mer engasjerte og interessante. De beste intervjuene er med Paglia, Moi, Butler og Irigaray.

Men Huitfeldt Midttun forteller oss ikke hvorfor hun har valgt akkurat disse ti. Det virker litt tilfeldig. Hvorfor er samtlige tilknyttet USA eller Frankrike? Hva er de faglige kriteriene for utvalget? Hvorfor er det bare kvinner? Og hvorfor er alle godt voksne – hvor er de ”nye”, hvis de finnes?

Fri flyt av identitet

Feminisme rommer begreper som naturlig, biologisk kjønn og sosialt, kulturelt konstruert kjønn. De siste tiårene har den konstruktivistiske tilnæringen dominert – og dominerer ennå: Det finnes ikke et gitt kjønn eller en gitt kjønnsidentitet. Den kan dekonstrueres, omformes og re-skapes hele tiden. Huitfeldt Midttun deler dette synet. Kjønn er begrep i stadig bevegelse. Kvinnelighet og identitet er i ”fri flyt”. Og språket er nøkkelen til å bli ”det nye kjønn i moderne tid”, som hun skriver.

Kjernen i moderne feministisk teori er at kvinnen må gjenvinne sitt eget subjekt og komme vekk fra hennes rolle som ”den andre”. Kvinnefrigjøringen på 70-tallet kjempet for kvinners rett til å bestemme over seg selv og sin egen kropp. Nå ”kjemper” mange for at kvinnen skal bli seg selv bevisst og re-etablere egen identitet.

Det ”særegne kvinnelige”?

I følge Julia Kristeva er det tre stadier i feminismen siden slutten av 1800-tallet: Politisk likestilling, ontologisk likestilling og nå dyrking av det ”særegne kvinnelige”. Et gjennomgangstema hos de fleste som er blitt intervjuet i boken, er at den enkelte kvinne må skape seg selv – i sitt eget rom. Og her kommer de sterke psykoanalytiske strømningene i de siste tiårs postmoderne feminisme inn. Gjennom psykoanalysen ønsker de å finne et nytt språk for kvinnen.

Martha Nussbaum kritiserer den selvfokuserende lingvistisk feminisme som beveger seg bort fra feminismens kjernepunkt, nemlig kvinnelig frigjøring. Hun etterlyser institusjoner av feministisk teori for å utvikle det hun kaller for ”anstendige samfunn”. Men som Toril Moi presist kommenterer: I det øyeblikket en prøver å definere hva kvinnelighet er, blir det fort snakk om en norm for hva kvinnelighet er. Og da kommer protestene. Judith Butler, som representerer en radikal retning, snakker ikke om kvinnen, men om individet og dets gjentagende subjektive utførelse av kjønn og identitet hele livet. Kjønn iscenesettes av språk og handling. Kjønn er kun norm skapt av samfunnet. En gjør seg til mann eller kvinne.

Feminismens selvsentrering

Mange av de feministiske tenkerne som intervjues er knyttet til psykoanalyse. Og det virker som de fremmer selvrealisering prosjektert ut som allmenn teori om kjønn. Det er mulig disse tenkerne klarer å etablere en teori for seg selv, men de vil jo aldri kunne si noe generelt – det vil i så fall underminere deres eget teoretiske utgangspunkt om individets egen konstruksjon av kjønn. Feminisme reduseres dermed til et postmoderne selvrealiseringsprosjekt uten retning eller form. Slik mister feminismen sin politiske og samfunnsomformende kraft.

I dag knyttes ikke feministisk teori til historiske og sosiokulturelle strømninger som kvinnen er en del av. Det er både påfallende og merkelig. Men kanskje symptomatisk for en teoretiske retning som har trukket seg tilbake og inn i seg selv. Uavhengig av tid og sted skal kvinnen i følge disse feministene finne seg selv gjennom egen-definering og en etablering av eget språk. Toril Moi er bevisst dette og prøver å samle en individuell og allmenn tilnæring for slik å ta feministisk tenkning videre og ikke minst gjør den viktigere og mer tilgjengelig. Det gjør Moi til en av samtidens viktigste feministiske teoretikere.

Tilbake til start

Huitfeldt Midttun viser til at mange av hennes feministiske tenkere nå snakker om en ”fullstendig dekonstruksjon av kvinnen” og hun spør seg hva som kommer nå? Hun håper at boken skal gi svar på det. Om det finnes svar, så er det at her kommer det lite.

Hvis en skal konkludere med noe etter å ha lest ”Kvinnereisen”, er det at Simone de Beauvoir fortsatt lever som feministisk premissleverandør. ”Kvinnereisen” gir en grei innføring i dagens feministiske tenkning for en uinnvidd nysgjerrig leser. Men en lesning av ”Det annet kjønn” fra 1949 vil trolig gi bedre forutsetninger for personlig refleksjon og akademisk søken etter hva det vil si å være kvinne. Hvorfor? Jo, fordi de Beauvoir skisserte tanker om kvinnens vesen, kvinnens plass og kvinnens tilblivelse som fortsatt danner grunnlaget for dagens feminister. Enten de liker det eller ikke.